Forfatterarkiv: Surre Koppen

Faste rammer

Legg igjen en kommentar

Fra tid til annen leser vi om fanger i fengsel som ikke bli slippes ut. Det hender de begrunner det med at om de slippes ut, så blir det bare nye forbrytelser og masse spetakkel. Jeg tror jeg forstår dem. De takler en hverdag som er styrt, men ikke å ha full frihet til å gjøre hva de vil.

Med frihet kommer ansvar, og de har kanskje forsøkt så mange ganger før med å takle friheten. Og så går det bare inn i gamle spor. Da føles det kanskje bedre og tryggere å sitte inne. Det er mange ulemper, men man har faste rammer og slipper å forholde seg til å måtte ta valg og gjøre prioriteringer hele tiden.

Jeg har aldri satt inne, så jeg skal vel være forsiktig med å tolke. Men jeg vet fra meg selv at total frihet kan virke lammende. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på friheten, det er mer at jeg ikke klarer å velge de ‘rette’ tingene. Jeg kan forsøke å skape rammer for meg selv, men det fungerer jo ikke, for jeg vet at det er en selv-pålagt lissom-ramme.

Tidsdimensjonen

Legg igjen en kommentar

Jeg har en ganske god forståelse av de tre romlige dimensjoner, men kanskje mine problemer er at jeg ikke har like god forståelse av tidsdimensjonen. Joda, jeg kan klokka og kalenderen, og jeg kan regne med tid og jeg kan estimere hvor lenge en oppgave tar. Men i praksis er ikke tidsdimensjonen noe jeg forholder meg til.

Det er som jeg går i et hus med lave takbjelker og hele tiden slår hodet opp i dem. Man skulle tro at man instinktivt lærer å bøye hodet – og de fleste ville etterhvert gjøre det. For meg og ADD-I og tid slår jeg hodet i ‘tidsbjelken’ hele tiden. Igjen og igjen.

Det som er mest frustrerende er at jeg vet at jeg gjør det, men fortsetter å gjøre det. Jeg bestemmer meg for å endre det, men fortetter allikevel. Igjen og igjen.

Her sitter jeg og skriver …

Legg igjen en kommentar

Hvorfor sitter jeg her og skriver, egentlig? Jeg har et fly som går om fem timer og endel reise og innsats før det. Tja, fem timer er jo lenge til. Panikken over tidsfristene har ikke satt inn ennå. Den kommer nok, og så kommer jeg springende inn i avgangshallen i siste liten. Akkurat som sist.

Oi, det er bare fire timer til, jo! Jaja, masse tid fremdeles.

Arbeider visst best under stress

Legg igjen en kommentar

Mange sier at de arbeider best under stress, og at tidsfrister er bra for å få ting gjort. Alle forstår at det egentlig er tull og en litt skånsom måte å si at man ikke arbeider uten at en tidsfrist henger over en. Og jeg mistenker ADHD.

Min erfaring er at den beste måten å fokusere på noe, er å ha en umiddelbar tidsfrist hengende over en. Det er kombinasjonen av ‘må’ og ‘nå’. Det er ikke at jeg ikke kan å planlegge, jeg er flink til å planlegge. Problemet er at jeg aldri kommer i gang med det jeg har planlagt. Det eneste som kan fokusere meg, er forståelsen av at tidsfristen stirrer meg i hvitøyet og at det er negative konsekvenser involvert.

Til gjengjeld er jeg veldig flink til å ta ting på sparket. Jeg har alltid måttet ta ting på sparket. Jeg ser folk rundt meg som ruger og forbereder seg – og engster seg – for en oppgave. Jeg flagrer bekymringsløst rundt frem til det bare er ‘veien og tiden’ igjen, og så legger jeg enda én ‘performance of my life’. Etterpå lover jeg meg at neste gang skal jeg forberede meg bedre, men det skjer jo ikke.

Dersom ADD og ADHD er genetisk, og det sier man det er, må det være en evolusjonær grunn til at vi har overlevd opp gjennom generasjonene og ikke dødd ut. Kanskje har vi vært flinke til å trå til i usikre tider når man trenger å ta ting på sparket, mens alle de strukturerte har ledet an i tider med stabilitet når man har kunnet planlegge?

Skolen har skylda

Legg igjen en kommentar

Det er skolen som har skylda, mente jeg lenge. Skylda for hva da? At jeg ikke lærte gode arbeidsvaner. Tanken var at jeg var så flink at jeg ikke trengte å lese på leksene. Dermed fikk jeg heller aldri arbeidet inn gode arbeidsvaner.

Når det kom til standpunktkarakterer var strategien min å sette opp en mine som om jeg kjedet meg litt, dersom det var andre som kunne svare. Som regel kunne jeg svaret sånn omtrentlig, men siden jeg ‘aldri’ gjorde lekser, så visste jeg aldri om jeg ville treffe helt rett. Da var det bedre å vente til læreren begynte å vandre ut i geografien utenfor pensum. Da rakte jeg opp hånda og flesket til med masse triva og sikret meg enda en god karakter.

De trodde jeg gjorde leksene, men det gjorde jeg aldri. Jeg elsket å lese leksikon, og kunne sitte i timesvis å følge tråder og referser til nye og spennede tema jeg aldri hadde hørt om. Pensumboka kunne gå hjem og vogge. Den strategien fungerte selvfølgelig ikke med stiloppgaver, og stil var noe av det jeg hatet mest. Det var ingen måte å hurtigskrive en stil. Og det var var ingen måte å fake’e en stil om du ikke hadde gjort den. Alt det andre kunne til en viss grad ordnes ‘etter snar’, men stil måtte være ‘føre var’. Dessuten syntes jeg alle stiloppgavene var teite.

Jeg forstod ikke at problemet var mitt forhold til lekser, ikke at skolen ikke stilte høye nok krav til meg. Problemet var ikke at skolen ikke gav meg individuelt tilpassede oppgaver, men at jeg aldri ville gjøre dem, uansett hvilket nivå de hadde lagt på. Om skolen skulle anklages for noe, måtte det være at de aldri gjennomskuet meg, men gav meg toppkarakterer på all lekseskulkingen min, sålenge jeg klarte å svare for meg.

Bakgrunns-TV

Legg igjen en kommentar

Noe av det verste jeg vet, er når noen setter på en TV eller en radio som litt bakgrunnslyd. Det er direkte sabotasje av hjernen min.

Dersom jeg skal følge med å en samtale og det går en radio i bakgrunnen, så klarer jeg ikke å la være å vingle mellom de to. Jeg kan forsøke å konsetrere meg om samtalen, men det fungerer ikke.

Det er ikke problemstillingen som hørselshemmede har, der de ikke klarer å posisjonsbestemme lyd og derfor ikke klarer å skille ut én samtale fra en annen. Dersom radio-stemmen henvender seg til meg, så sklir oppmerksomheten i den retningen. ‘Følge med!’ sier min kone, som ikke forstår at det er nettopp dét jeg gjør – på to samtaler samtidig, og uten at jeg kan noe for det.

Det går bra dersom radioen ikke har noe meningsbærende informasjon. Dersom det er musikk, så kan det gå greit. Det samme gjelder på bussen. Jeg synes bergensere og amerikanere er slitsomme! De snakker så høyt. De nærmest roper til hverandre, selv når de sitter ved siden av hverandre. Vanlige nordmenn mumler til hverandre på bussen, men når det kommer en new yorker, eller bergener eller type med mobil – da lytter jeg. Det vil si, det er ikke egentlig jeg som lytter for jeg ville egentlig heller konsentrert meg om boka jeg forsøker å lese. Men konsentrasjonen min gir meg ikke fred, jeg klarer ikke å la være. Jeg klarer bare ikke å stenge det ute, enda så gjerne jeg ville.

Konsentrasjonsvansker?

Legg igjen en kommentar

Konsentrasjonsvansker er en dårlig oversettelse av ‘attention deficit’. Problemet er ikke at jeg sliter med å kunne konsentrere meg. Jeg sliter med å styre hva jeg skal konsentrere meg om.

Enkelte ting kan jeg konsentrere meg om til dommedag og tilbake. Jeg kan sitt å jobbe med det og så plutselig burde jeg vært i seng for flere timer siden. Men jeg klarer ikke for mitt bare liv å bestemme meg for å konsentrere meg om en bestemt ting. Det må matche konsentrasjonsevnens ‘egen fri vilje, for jeg klarer ikke å styre den. Konsentrasjonen min lever nærmest sitt eget liv.

Jeg skulle så gjerne si ‘hopp’ til den og få den til å hoppe. Jeg har forsøkt det i tredve år, men det fungerer temmelig dårlig. Det hender den later som for en kortere periode, liksom for å narre meg til å tro at jeg kan styre den, men jeg har egentlig null kontroll over den.

Etter å ha lært mer om ADD og akseptert at jeg har det, har jeg innsett at jeg har gjort det feil hele tiden. Jeg kan ikke tvinge konsentrasjonen min til noe som helst, den må lokkes – jeg må jobbe med den, ikke forsøke å tvinge den til underkastelse. Jeg antar at ‘normale’ folk kan konsentrere seg om noe, like så lett som man kan styre en bil. Men jeg kan ikke.

ADHD? Jeg?

Legg igjen en kommentar

Dersom det var én ting jeg var helt sikker på, så var det at jeg i hvert fall ikke led av ADHD. Jeg var ikke hyper, tvert imot. Jeg hadde ingen problemer med konsentrasjonen min … snarere tvert om, for jeg kunne virkelig fortape meg i ulike ting så jeg helt glemte tid og sted. Jeg hadde i hvert fall ikke ADHD, eller MBD – Minimal Brain Damage, som det het den gang. Noen hjerneskade ville jeg i hvert fall ikke vite av. Jeg kunne nok tenke meg en og annen som jeg mistenkte hadde det, men ikke meg.

Og så sitter jeg flere tiår etter og tenker: joda, dét har jeg.

Saken er at det finnes to typer ADHD – med og uten ‘H’ for ‘hyperaktiv’. Ironisk nok er det en lidelse som har skiftet navn så ofte at det bare er blitt rot og forvirring. Det er kanskje best å kalle det ADD – Attention Deficit Disorder, og skille de to typene ved ADD-I og ADD-C. Det er ADD-C som er lettest å se, for den forstyrrer omgivelsene. ADD-I er det det som jeg har. Den kan gå uoppdaget i mange tiår. Forresten finnes det en variant til, og noen opererer med enda flere varianter.

Jo mer jeg leser, jo mer overbevist blir jeg om at dette er meg. På den ene siden er jeg glad for å få en forklaringsmodell på hvordan jeg fungerer – eller ikke fungerer. På den andre siden skulle jeg ønsket jeg hadde visst dette for 30 år siden.

Jeg er klar over at dette er en egendiagnose, og slikt skal vi være forsiktige med. Men den passer veldig godt, og det gir meg perspektiv til å forstå meg selv.
u
I bloggen skal jeg fortelle hvordan det er å være meg utfra et ADD-I-perspektiv. Jeg skal forsøke å gjenfortelle det jeg lærer om ADD. Jeg har tenkt å være anonym, i hvert fall enn så lenge. Det er en slags selvterapeutisk blog – jeg skriver den for min egen del – ikke for deg. Men du må gjerne lese den.