Her er en liste over faresignaler får når du er i ferd med å styre ut i geografien, basert på min egen erfaring. Når du forteller deg selv noe av dette, så husk at det er ADHD-hjernen din som forsøker å bagatellisere eller dekke over egen utilstrekkelighet.

1. “Det er bedre å gjøre dette i morgen.” Kanskje er det sant, men oftest er en et selvbedrag for å slippe å gjøre det idag. Det er med andre ord en utsettelsesstrategi. Koker det kanskje ned til at du ikke orker å starte på det nå, og så utsetter du det?
2. “Jeg yter best når tidsfristen nærmer seg.” Neppe, men det er kanskje først da du i det hele tatt klarer å yte noe som helst, så på et visst plan er det korrekt, men allikevel så feil. Dersom du sammenlikner hva du får til under press av en tidsfrist med hva du kunne fått til om du hadde jobbet planmessig, så blir bildet et annet.
3. “Det er bare en liten opphopning av arbeid, jeg er snart gjennom den.” Nei dessverre. Du kan tro alt som trengs er et skippertak og så er alt normalt, men det er selvbedrag. Du burde innsett nå at det er et personlighetstrekk, ikke en tilfeldighet som gjelder bare akkurat her og nå. Du kommer det aldri gjennom den lille opphopningen.
4. “Det gikk jo bra til slutt.“ Tja, du fikk levert noe, og det var innenfor rammene av det etterspurte – men du vet med deg selv at du kunne gjort det så mye bedre. Spør deg heller hvorfor du “halv-leverer“ fremfor å trøste deg selv med at det kunne gått verre.
5. “Jeg lover å huske det!” … Yeah, right. Det er ute av syne, ute av sinn. Det er faktisk ikke din feil, det er hukommelsen din som er konstruert slik at du må ha ytre stimuli. Du kommer ikke på ting bare fordi de er viktige eller du lar lovet det. Du kommer på ting fordi de er ekte viktige for deg – eller fordi du har konstruert ytre stimuli til å minne deg på det.
6. “Jeg har ikke ADHD.”  Kanskje ikke, men det har blitt en lav-status “diagnose” som ingen vil ha. Problemet er ikke at det er noe du velger å ha. Den forsvinner ikke bare fordi du ikke vil ha den eller ignorerer den. Tvert om. Skal du leve med den må du ta hensyn til den.
7. “Vi gjør det sånn, sånn og sånn.“ Ja, flott. Du vet hva som trengs, du kan begrunne hvorfor, planlegge hvordan, kalenderføre når, og beskrive hvem som gjør hva. Men problemet ditt er ikke planlegging, men gjennomføring og oppfølging. Du er flink på idégenerering, og dermed tror folk du er flink på gjennomføring. Akk, så feil de tar.

Hver gang du hører deg selv si noe av dette, så stopp opp og konfrontér deg selv. Driver du med selvbedrag eller er det reelt?

Dersom vi tar utgangspunkt i at vi med ADHD er forskjellige fra de uten, så ikke handicap deg selv ved å forsøke å stille opp i livets store kappløp på deres premisser. De klarer å løpe fra deg på planlegging og gjennomføring av egentlig kjedelige oppgaver. Det er som om du stiller til en basketballkamp som kortvokst men med innstillingen om at du bare trenger å legge litt mer innsats i det. Nja, kanskje … men egentlig ikke.

Hopp heller av hele det kjøret og finn noe som fungerer for deg. Hva er det som får deg til å tikke og gå? Dersom det ikke er administrasjon og byråkrati og prosjektplanlegging, så hold deg unna det. Ikke tenk: “jeg liker det ikke, og jeg er dårlig på det, men om jeg bare prøver litt ekstra, så klarer jeg det like godt som alle andre.”

Ikke la andres lovsynging og forherligelse av sikkert nyttige oppgaver diktere deg til å satse på å spille på deres premisser. Dersom det ikke ligger for deg, så styr unna. Dersom du allerede har gått på bommert etter bommert etter bommert med prosjektstyring og slikt, så kutt det heller ut. Det starter allerede i skolen med lekser du aldri kommer igang med, med store visjoner du etterlater halvgjennomførte, og ting du aldri kommer igang med før det egentlig er for sent. DET er ikke du det er noe galt med, det er de prioriteringene man har innprentet deg som ikke er kompatible med deg. Jeg vet at det er lett å si, og jeg vet at det kanskje er umulig å komme seg helt unna, men forsøk å dra det i en retning bort fra det som ikke fungerer for deg. Test det. Se om det fungerer for deg, og deserter det om det ikke er din greie.

Finn heller det som engasjerer deg, og fordyp deg i dét, selv om det måtte være aldri så “feil” utfra ulike sosiale, familiære betraktninger. Du vil prestere langt bedre der, selv om det ikke er med like høy status som det som de “funksjonstypiske” sikter på. Hemmeligheten er at du må kombinere det som virkelig interesserer og engasjerer deg med den enorme hyperfokuseringen som ADHD gir deg. Da er du faktisk nesten uslåelig. De funksjonstypiske kan ikke hyperfokusere på samme måte som deg, men de kan planlegge, gjennomføre og prosesstyre. Det er ingen dårlig erstatning, og kanskje er det nødvendig i enkelte sammenhenger. Men det er ikke din “greie”.

Denne hemmeligheten kommer med en beskrankning. Du kan ikke selv velge hva du vil engasjere deg i. Det er temaet som velger deg, på en måte. Du kan la deg rive med og starte på en spennende tur, eller du kan klamre deg fast til noe du tror du burde fokusere på. Det er ikke din prioritering, det er et kall som du kan ta opp eller kjempe mot. Ikke vent for lenge med å ta imot kallet.

Livet mitt er styrt av tidsfrister. Dersom det ikke er en frist på noe, så skjer det ikke noe, i hvert fall ikke før tidsfristen nærmer seg. … dessverre.

Det er egentlig veldig slitsomt. Jeg føler meg som en ball som sparkes rundt på fotballbanen, styrt at andres mål og prioriteringer (eller rettere sagt tidsfrister), selv om jeg innser at dersom jeg bruker tiden før tidsfristene går ut bedre, så ville jeg skape mer handlingsrom for meg selv.

Likevel er det om jeg har på meg et par digre skylapper for å kunne organisere meg selv og at det bare er en snarlig tidsfrist om klarer å riste jordnær virkelighetsoppfattelse inn i meg. På den ene siden er det nyttig med tidsfrister, for da vet jeg at jeg tror til når den nærmere seg. På den andre siden er det temmelig fortvilende å ikke ha større styring.

Jeg har ofte tenkt på hva det er som får meg til å ignorere tidsfristene når de er langt unna, men som samtidig gjør at jeg kan prestere dobbelt når de nærmer seg.

1. Det er ikke mangel på forståelse. Jeg har bommet så ofte at jeg vet hva jeg trenger å gjøre. Jeg er nærmest mester i å planlegge det, men jeg klarer ikke å gjennomføre det.
2. Det er dovenskap, tror jeg da. For jeg gjør så mye annet i stedet.
3. Det er ikke mangel på prioritering, i hvert fall ikke mangel på å ville prioritere.

Av erfaring virker det som det koker inn til to ting:

Aller først er det en solid mangel på evne til å fokusere på det som ikke interesserer meg. Jeg vet at en eller annen reiseregning må leveres. Jeg forstår det. Jeg kunne trengt pengene jeg får refundert. Jeg er enig i at systemet skal være slik, selv om det er et administrativt søl. Jeg ønsker ærlig og oppriktig at jeg gjorde det unna i god tid – dagen etter reisen f.eks. Men … seriøst, å skrive en reiseregning er omtrent like sexy som å ta oppvasken. Og uten at ekte motivasjon driver meg til det, så klarer jeg heller ikke å fremmane nok fokus til å ta tak i det.

Og dernest, i hodet mitt finnes to tider: nå og ikke-nå. Det som er nå er interessant (ellers er det ikke-nå), det er intenst, det er engasjerende, det er “connected” til alt annet, og det er nedoverbakke å jobbe med det. Alt det andre er ikke-nå, og det er arkivert ett-eller-annet sted. Det er ikke oppmerksomheten. Med mindre noe eksternt sender det i fleisen på meg er det glemt for evig og alltid.

Det som er ikke-nå er enten fortid, og glemt, eller det er fremtid og skjøvet foran meg til det plutselig er fortid – litt som det tre gradene av viktighet: haster, haster-veldig og haster-ikke-lengre.

Ja, og reiseregninger er en spesielt ond twist på dette. Det er blant de tingene der andre lager “myke” frister … frister du kan oversitte uten at det får konsekvens for andre enn deg selv. Når de sier du må levere reiseregningen innen den 17. i måneden om du skal ha pengene innen så-og-så, så er det så lett å oversitte. Det er en falsk frist. Det er ingen andre som blir sinte, lei seg eller mister liv eller lemmer. Jo nærmere man kommer den 17. i måneden, jo mer tenker man, jeg skal gjøre det, men det er fremdeles god tid. Og så en dag innser man at det må i stedet bli den  17. i neste måned i stedet.

Det er kanskje den vanligste følelsen når hverdagen treffer en:  at det bare blir altfor mye, at man blir overveldet.

Det er så mye enklere å utsette det enn å starte på første del. Alle effektivitetseksperter kan snakke så mye de vil om dørstokkmila og slikt, men det har ikke så mye å gjøre med at første bit er litt brattere enn resten. Jeg tror det har å gjøre med at når du har bitt over første biten, så siter du der med enda et ufullført prosjekt. Det er så mange av dem fra før. Du blir overveldet.

Jepp, det har ikke med frykten for å måtte gjøre noe, det har frykten for å få enda en ting å gjøre – som du feiler gjennom *enda* en gang ikke å klare å følge opp tidsfrister. Sålenge noe er ustartet, så er den fremdeles utenfor fokus. Du føler deg overveldet nok fra før, om du ikke skal ta på deg enda ett prosjektu

Joda, jeg vet at det er selvbedrag, og at prosjektet, hva det nå enn måtte være, kommer til å komme tilbake og bite deg senere. Det er ikke så mentalt plagsomt sålenge tidsfrister og sånt ligger i lang fremtid. Men når de er passert, er det en ‘fait acompli’ at du ikke kom i mål (og du har oppfylt egenforventningen om at du ikke kommer til å klare det), da er det angeren setter inn. Det er aller verst når du nærmer deg tidsfristen, og du bare ikke orker å ta tak i ett prosjekt til – samtidig som du vipper mellom at du kanskje har akkurat nok tid og at du enda en gang har feilet.

Ofte føler jeg det som jeg er en bil med nesten-flatt batteri, eller feil drivstoff. Jeg vet hva som skal gjøres, jeg kan planlegge det, jeg forstår konsekvensene av å ikke gjøre det, jeg har erfaringene av ikke å ha gjort det tidligere … men …

Når det skal gjøres – når gassen trykkes inn for å akselerere – da sier motoren bare putt-putt og så går alt så usigelig tregt. Men om det er noe jeg er motivert til, da går det unna.

Problemet mitt er ikke å klare å gjøre ting, men å finne motivasjonen til å orke å komme igang med det – og få klare å holde på avstand de digresjonene som som gir motivasjon og arbeidslyst. Til nå er den eneste motivatoren jeg klarer å finne skrekken ved å se deadline i hvitøyet. Det er en effektiv, men ikke spesielt konstruktiv motivator.

Jeg har en fokuserings- og motiveringsutfordring. Det som er synd, er at jeg evalueres etter hva jeg klarer å levere når jeg er motivert, men jeg gis oppgaver etter hva som trengs å gjøres. Om jeg ikke kan tvinge hodet mitt til å være motivert, så kan jeg heller ikke levere like raskt og entusiastisk som når jeg er ‘naturlig motivert’. Urk!

Man regner det som at det finnes tre typer ADHD, eller rettere sagt: ADHD er én av tre typer ADD, eller «Attention Deficit Disorder». På norsk kan vi si konsentrasjonsvansker eller manglende fokuseringsstyring. Men dessverre har man endret klassifisering og navngivning så mange ganger at det hele nesten bare er rot og forvirring.

Det som «alle» kjenner til er ADHD, der H’en står for hyperactivity. Den er mest kjent fordi den også er den mest utagerende og den som skaper mest problemer i en skolesetting. Endel mener at en person med ADHD er en person som kompenserer for manglende fokuseringsevne med å skape «liv og røre» gjennom impulsivitet, fordi det er i sånne stunder man faktisk klarer å fokusere og gå fullt opp i en situasjon. De skaper spenning i hverdagen (dvs noe å fokusere på) ved å hoppe på de spennende og impulsive handlingene som metter sansene og konsentrasjonsevnen deres.

Utfordringen for dem er at samfunnet er lagt opp til at man skal oppføre seg planmessig og fokusert, ikke at man skal være impulsiv. Og dessuten gir all impulsiviteten trøbbel for omgivelsene, og især skolene.

Den andre typen er ADD-I, der i står for inattentive, og av og til skrive ADD-PI for «Primarily inattenive» som indikerer at det er en litt glidende overgang. Der ADHD er utadvendt i sin søken etter impulser som man holde fokus på, der vender ADD-I seg innover. Sett utenfra er man bare litt stille or rolig. Man er «egentlig» flink og pliktoppfyllende, men nokså ukoordinert og drømmende. På innsiden at den litt avmålte innadvendte, fasaden er det imidlertid fullt kaos og null kontroll. Fordi folk med ADD-I sjelden skaper problemer på skolen, blir det heller ikke fokusert så mye på dem. De kan være den stille, såkalte «skoletaperen» som aller helt vil bort fra skolen, eller de kan være den innadvendte supereleven som «tar ting lett» fordi han eller hun kunne det fra før. Og fordi man rangerer folk etter hvordan de gjør det på prøver, ser man ikke dimensjonen som de to har felles.

For å gjøre kaoset verre, er det noen som kaller ADHD for ADD-H eller ADD-PH for fortelle at det er en annen subtype av ADD enn ADD-I/ADD-PI. Og virkelig ille blir det ikke før man introduserer ADD+H og ADD-H som begreper for de to subgruppene. Eller man skiller dem med de motstridende betegnelsen ADHD og ADD. Arrrgh!

I tillegg kommer at den tredje kategorien, som er ADD-C for Combined, dvs vil si at man både hyperaktivieten og inattention. Men vent litt, har ikke alle ADHD med hyperatitet også inattention? Nei, den kommer i to «rene» typer: én med impulsitivitet som ofte gir seg utslag i manglende impulskontroll og konsekvensforståelse, og én med inattention som gir seg utslag i at man glemmer ting og ikke klarer å fokusere «på kommando». Og til slutt en kombinert type som har begge deler – og en kombinert type, som betyr at man har begge enkeltsymptomene.

Ofte er det vi kaller ADHD den kombinerte varianten. Og det blir dobbelt så vanskelig å takle når man har begge problemstillingene. I tillegg synes det som mange med ADHD ofte har ulike andre syndromer som gjør livet ytterligere vanskeligere. Det er dessverre ofte slik at når du har fått noe å stri med, så baller det på seg andre ting i tillegg.

Gamle Henrik Ibsen har et forbannet godt sitat:

Ja, tenke det; ønske det; ville det med;
– men gjøre det!

Det er fra Peer Gynt, og konteksten er å faktisk gjøre det irreversible og forferdelige som man saktens kan ønske og fable om å gjøre, men som man allikevel avstår fra. Men sitatet kan – lett løsrevet – også kommentere ADD-hjernen min.

Jeg kan forstå at jeg trenger å gjøre oppgave X. Jeg kan ønske å gjøre det, jeg kan se frem til nytteverdien av å ha gjort det. Jeg kan planlegge å gjøre det. …men å gjøre det? Nei. da møter jeg en usynelig glassvegg. Det vil si, lystbetonte ting går av seg selv, sånn helt uten å stresse utover å finne nok tid. Men det som ikke er lystbetont stopper opp – gjerne etter prinsippet «ute av syne, ute av sinn».

Hører du med til de som sier at det er best å sette en tidsfrist, for du kommer ikke til å starte på det før tidsfristen stirrer deg i hvitøyet, og det knapt er mulig å få gjort jobben?

I så fall: velkommen i klubben.

Mange at de ‘normale’ forkaster teorien om at man trenger en tidsfrist for å tvinge seg selv til å starte på noe, og de sier at ingenting blir bedre av å utsette det til det nesten er for sent. De har selvfølgelig litt rett i det. Men greia er at uten tidsfristen som tvinger opp adrenalinet og forståelsen av at nå er det i ferd med å gå nord og ned om du ikke trår til som en supermann … uten dette ville du heller aldri klart å begynne. Du er nødt til å provosere frem en liten krise, for uten kriser responderer hjernen din heller ikke.

Du kan godt ønske deg å ikke la livet ditt gå fra krise til krise, provosert frem av tidsfrister. Sannsynligvis har du ønsket det mesteparten av livet ditt, og du har sikkert bestemt deg for å ta skjen i den annen hånd ved tallrike anledninger. Men ærlig talt. Både du og jeg vet at dét ikke fungerer. Det fungerte ikke første gang, ikke andre gang og heller ikke tredje gang du forsøkte den fremgangsmåten. Du kommer ikke til å klare å få det til på det forsøk nr hundre heller.

Om du skal endre på adferden din, trenger du å jobbe med svakhetene, ikke bare bestemme deg for å ignorere dem. Du må jobbe med å bruke dem på en positiv måte, du må jobbe med å holde dem i sjakk, du må jobbe med å forsøke å redusere dem. Du må i det hele tatt ta utgangspunkt i svakhetene, for de er der enten du vil eller ei.

Selvhjelpsbøkene er fulle av tips til hvordan du endrer adferd. Noe av det er bedre enn annet. Noe av det er fornuftig. Men det meste er tull og tøys, fordi det ikke tar hensyn til at problemet ikke er viljestyrken din, men din manglende evne til å konsentrere deg og til å huske på ting.

Hvorfor sitter jeg her og skriver, egentlig? Jeg har et fly som går om fem timer og endel reise og innsats før det. Tja, fem timer er jo lenge til. Panikken over tidsfristene har ikke satt inn ennå. Den kommer nok, og så kommer jeg springende inn i avgangshallen i siste liten. Akkurat som sist.

Oi, det er bare fire timer til, jo! Jaja, masse tid fremdeles.

Mange sier at de arbeider best under stress, og at tidsfrister er bra for å få ting gjort. Alle forstår at det egentlig er tull og en litt skånsom måte å si at man ikke arbeider uten at en tidsfrist henger over en. Og jeg mistenker ADHD.

Min erfaring er at den beste måten å fokusere på noe, er å ha en umiddelbar tidsfrist hengende over en. Det er kombinasjonen av ‘må’ og ‘nå’. Det er ikke at jeg ikke kan å planlegge, jeg er flink til å planlegge. Problemet er at jeg aldri kommer i gang med det jeg har planlagt. Det eneste som kan fokusere meg, er forståelsen av at tidsfristen stirrer meg i hvitøyet og at det er negative konsekvenser involvert.

Til gjengjeld er jeg veldig flink til å ta ting på sparket. Jeg har alltid måttet ta ting på sparket. Jeg ser folk rundt meg som ruger og forbereder seg – og engster seg – for en oppgave. Jeg flagrer bekymringsløst rundt frem til det bare er ‘veien og tiden’ igjen, og så legger jeg enda én ‘performance of my life’. Etterpå lover jeg meg at neste gang skal jeg forberede meg bedre, men det skjer jo ikke.

Dersom ADD og ADHD er genetisk, og det sier man det er, må det være en evolusjonær grunn til at vi har overlevd opp gjennom generasjonene og ikke dødd ut. Kanskje har vi vært flinke til å trå til i usikre tider når man trenger å ta ting på sparket, mens alle de strukturerte har ledet an i tider med stabilitet når man har kunnet planlegge?