Mange sier at de arbeider best under stress, og at tidsfrister er bra for å få ting gjort. Alle forstår at det egentlig er tull og en litt skånsom måte å si at man ikke arbeider uten at en tidsfrist henger over en. Og jeg mistenker ADHD.

Min erfaring er at den beste måten å fokusere på noe, er å ha en umiddelbar tidsfrist hengende over en. Det er kombinasjonen av ‘må’ og ‘nå’. Det er ikke at jeg ikke kan å planlegge, jeg er flink til å planlegge. Problemet er at jeg aldri kommer i gang med det jeg har planlagt. Det eneste som kan fokusere meg, er forståelsen av at tidsfristen stirrer meg i hvitøyet og at det er negative konsekvenser involvert.

Til gjengjeld er jeg veldig flink til å ta ting på sparket. Jeg har alltid måttet ta ting på sparket. Jeg ser folk rundt meg som ruger og forbereder seg – og engster seg – for en oppgave. Jeg flagrer bekymringsløst rundt frem til det bare er ‘veien og tiden’ igjen, og så legger jeg enda én ‘performance of my life’. Etterpå lover jeg meg at neste gang skal jeg forberede meg bedre, men det skjer jo ikke.

Dersom ADD og ADHD er genetisk, og det sier man det er, må det være en evolusjonær grunn til at vi har overlevd opp gjennom generasjonene og ikke dødd ut. Kanskje har vi vært flinke til å trå til i usikre tider når man trenger å ta ting på sparket, mens alle de strukturerte har ledet an i tider med stabilitet når man har kunnet planlegge?