Fra tid til annen leser vi om fanger i fengsel som ikke bli slippes ut. Det hender de begrunner det med at om de slippes ut, så blir det bare nye forbrytelser og masse spetakkel. Jeg tror jeg forstår dem. De takler en hverdag som er styrt, men ikke å ha full frihet til å gjøre hva de vil.

Med frihet kommer ansvar, og de har kanskje forsøkt så mange ganger før med å takle friheten. Og så går det bare inn i gamle spor. Da føles det kanskje bedre og tryggere å sitte inne. Det er mange ulemper, men man har faste rammer og slipper å forholde seg til å måtte ta valg og gjøre prioriteringer hele tiden.

Jeg har aldri satt inne, så jeg skal vel være forsiktig med å tolke. Men jeg vet fra meg selv at total frihet kan virke lammende. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på friheten, det er mer at jeg ikke klarer å velge de ‘rette’ tingene. Jeg kan forsøke å skape rammer for meg selv, men det fungerer jo ikke, for jeg vet at det er en selv-pålagt lissom-ramme.