Det er skolen som har skylda, mente jeg lenge. Skylda for hva da? At jeg ikke lærte gode arbeidsvaner. Tanken var at jeg var så flink at jeg ikke trengte å lese på leksene. Dermed fikk jeg heller aldri arbeidet inn gode arbeidsvaner.

Når det kom til standpunktkarakterer var strategien min å sette opp en mine som om jeg kjedet meg litt, dersom det var andre som kunne svare. Som regel kunne jeg svaret sånn omtrentlig, men siden jeg ‘aldri’ gjorde lekser, så visste jeg aldri om jeg ville treffe helt rett. Da var det bedre å vente til læreren begynte å vandre ut i geografien utenfor pensum. Da rakte jeg opp hånda og flesket til med masse triva og sikret meg enda en god karakter.

De trodde jeg gjorde leksene, men det gjorde jeg aldri. Jeg elsket å lese leksikon, og kunne sitte i timesvis å følge tråder og referser til nye og spennede tema jeg aldri hadde hørt om. Pensumboka kunne gå hjem og vogge. Den strategien fungerte selvfølgelig ikke med stiloppgaver, og stil var noe av det jeg hatet mest. Det var ingen måte å hurtigskrive en stil. Og det var var ingen måte å fake’e en stil om du ikke hadde gjort den. Alt det andre kunne til en viss grad ordnes ‘etter snar’, men stil måtte være ‘føre var’. Dessuten syntes jeg alle stiloppgavene var teite.

Jeg forstod ikke at problemet var mitt forhold til lekser, ikke at skolen ikke stilte høye nok krav til meg. Problemet var ikke at skolen ikke gav meg individuelt tilpassede oppgaver, men at jeg aldri ville gjøre dem, uansett hvilket nivå de hadde lagt på. Om skolen skulle anklages for noe, måtte det være at de aldri gjennomskuet meg, men gav meg toppkarakterer på all lekseskulkingen min, sålenge jeg klarte å svare for meg.