Noe av det verste jeg vet, er når noen setter på en TV eller en radio som litt bakgrunnslyd. Det er direkte sabotasje av hjernen min.

Dersom jeg skal følge med å en samtale og det går en radio i bakgrunnen, så klarer jeg ikke å la være å vingle mellom de to. Jeg kan forsøke å konsetrere meg om samtalen, men det fungerer ikke.

Det er ikke problemstillingen som hørselshemmede har, der de ikke klarer å posisjonsbestemme lyd og derfor ikke klarer å skille ut én samtale fra en annen. Dersom radio-stemmen henvender seg til meg, så sklir oppmerksomheten i den retningen. ‘Følge med!’ sier min kone, som ikke forstår at det er nettopp dét jeg gjør – på to samtaler samtidig, og uten at jeg kan noe for det.

Det går bra dersom radioen ikke har noe meningsbærende informasjon. Dersom det er musikk, så kan det gå greit. Det samme gjelder på bussen. Jeg synes bergensere og amerikanere er slitsomme! De snakker så høyt. De nærmest roper til hverandre, selv når de sitter ved siden av hverandre. Vanlige nordmenn mumler til hverandre på bussen, men når det kommer en new yorker, eller bergener eller type med mobil – da lytter jeg. Det vil si, det er ikke egentlig jeg som lytter for jeg ville egentlig heller konsentrert meg om boka jeg forsøker å lese. Men konsentrasjonen min gir meg ikke fred, jeg klarer ikke å la være. Jeg klarer bare ikke å stenge det ute, enda så gjerne jeg ville.