Jeg var skoleflink – sa de i hvert fall. Og karakterene støttet vel opp rundt den påstanden. Men under overflaten var sannheten temmelig mye mer kompleks.
Gjennom grunnskole og videregående skled jeg mer eller mindre igjennom. Samfunnsfag, historie og geografi? Vel, jeg gjorde jo ikke leksene, men jeg elsket å lese leksikon, så jeg kunne bullshit’e meg gjennom timene. Skjønt, det var ikke bullshit. Jeg bare agerte cool og sånn måtelig interessert helt frem til det kom et vanskelig spørsmål som ingen andre kunne svare på, og så bet jeg til, briljerte og ble latt i fred en måned eller to. Norsk? Vel, stilskriving var et mareritt, men deadlines er alle ADHD-eres venn, så noe leverte jeg da, og grammatikk og staving hadde jeg stort sett kontroll på, så det gikk bra. Matte og naturfag? Jeg fikk med nok i timene til at jeg kunne fikse prøvene uten så mye mer enn litt panikklesing sendt på kvelden før.
Ikke en eneste lærer konfronterte meg at jeg knappest la innsats i skolearbeidet. Jeg var stille og rolig, så jeg skapte ikke problemer i klassen. Jeg fikset alle prøver og slikt, og jeg kom akkurat i mål til tidsfristen på innleveringer. Og så kunne jeg utvise både konsentrasjon og arbeidsinnsats, men bare dersom oppgaven fenget. jeg kunne aldri bestemme meg for å jobbe godt, det måtte bare falle seg naturlig.
Dette her fungerte helt greit til jeg var ferdig på videregående. Så kom universitetet, og plutselig var ikke skolen noe som jeg kunne fikse på sparket med litt lesing kvelden før. Det var et mye høyere nivå, og det var en enorm nedtur. Om det var noen som helst ‘silver lining’ der, så var det at den kom såpass sent. Dersom jeg hadde gått på den smellen allerede på barneskolen, ville jeg garantert ha endt med en overbevisning om at jeg ikke var noe tess. På den andre siden, at de kom så sent gjorde også at jeg kunne lulle meg inn i et selvbedrag om at jeg egentlig kunne ha gjort det. Det var bare at jeg var distrahert av noe, eller at det det var litt mange baller i lufta akkurat da, eller at jeg taktisk planla å gjøre det veldig mye bedre neste år enn hva jeg hadde tid til å gjøre på eksamen i år. Alt for å unngå å dykke ned i det egentlige problemet, som var at jeg ikke klarte å gjennomføre et planmessig studium eller arbeid.
Sånn er det fremdeles. Jeg er ekspert på å planlegge, men jeg har marginalt med gjennomføringsevne. Frister er som luft, inntil jeg truer med å krasje i dem, og først da begynner jeg febrilsk å levere – og det blir i beste fall halvgodt. Men dersom noe er nedoverbakke – at oppgaven genuint interesserer og motiverer meg, så går det fort unna. Men på flat mark og i oppoverbakker har jeg minimalt med fremdrift. Dersom jeg hadde vært litt mer taktisk, så skulle jeg brutalt ha valgt bort alt som ikke interesserte og motiverte meg, men i praksis har man sjelden så mye albuerom.
