Hører du med til de som sier at det er best å sette en tidsfrist, for du kommer ikke til å starte på det før tidsfristen stirrer deg i hvitøyet, og det knapt er mulig å få gjort jobben?

I så fall: velkommen i klubben.

Mange at de ‘normale’ forkaster teorien om at man trenger en tidsfrist for å tvinge seg selv til å starte på noe, og de sier at ingenting blir bedre av å utsette det til det nesten er for sent. De har selvfølgelig litt rett i det. Men greia er at uten tidsfristen som tvinger opp adrenalinet og forståelsen av at nå er det i ferd med å gå nord og ned om du ikke trår til som en supermann … uten dette ville du heller aldri klart å begynne. Du er nødt til å provosere frem en liten krise, for uten kriser responderer hjernen din heller ikke.

Du kan godt ønske deg å ikke la livet ditt gå fra krise til krise, provosert frem av tidsfrister. Sannsynligvis har du ønsket det mesteparten av livet ditt, og du har sikkert bestemt deg for å ta skjen i den annen hånd ved tallrike anledninger. Men ærlig talt. Både du og jeg vet at dét ikke fungerer. Det fungerte ikke første gang, ikke andre gang og heller ikke tredje gang du forsøkte den fremgangsmåten. Du kommer ikke til å klare å få det til på det forsøk nr hundre heller.

Om du skal endre på adferden din, trenger du å jobbe med svakhetene, ikke bare bestemme deg for å ignorere dem. Du må jobbe med å bruke dem på en positiv måte, du må jobbe med å holde dem i sjakk, du må jobbe med å forsøke å redusere dem. Du må i det hele tatt ta utgangspunkt i svakhetene, for de er der enten du vil eller ei.

Selvhjelpsbøkene er fulle av tips til hvordan du endrer adferd. Noe av det er bedre enn annet. Noe av det er fornuftig. Men det meste er tull og tøys, fordi det ikke tar hensyn til at problemet ikke er viljestyrken din, men din manglende evne til å konsentrere deg og til å huske på ting.