En av de virkelig spennende tingene med ADD og ADHD er forskningen som kopler dette til et underskudd på dopamin i hjernen. Dopamin har flere funksjoner, men fungerer blant annen som ‘belønning’. Det er stoffet som får deg til å fokusere og konsentrere deg, og ikke minst: som får deg til å ville ha mer. Dopamin er det generelle belønningsmiddelet i hjernen.  Når Dopamin’et flyter tenker du ‘mer, mer’ og ‘fortsette’.

Så hva er greia med ADD og ADHD og dopamin? Vel, det er ikke det at vi ikke har dopamin, bare at nivåene er lavere. Selv om du kan tenke tanken ‘dette er viktig, nå må jeg konsentrere meg, og jeg må huske å fullføre i morgen’, så funker det ikke. For ‘normale’ personer kan det være nok til at de faktisk konsentrerer seg og klarer å huske det neste dag. Men for oss er det vanligvis en tapt kamp – fordi vi ikke klarer å få opp dopaminnivået.

Men når vi gang i mellom klarer å pumpe opp dopaminen i tilstrekkelige mengder! Du verden, da går vi fra å ikke fokusere på noe, til å fokusere helt og fullt på en ting. Og ingen andre ting avbryter eller distraherer, for uansett hvor viktig det måtte være, klarte det ikke å vinne kampen om det lille dopaminet vi har.

Høres det ut som en person som vanligvis er en sosemikkel som hverken husker avtaler, passer klokka eller klarer å fullføre noe som helst – bortsett fra en og annen gang når man går 110% inn i noe og alt annet i hele verden er irrelevant? Jepp, ikke sant?

Det beste med dopamin-forklaringen er at det betyr at det ikke er en personlighetsbrist, vi er bare skrudd sammen sånn. Å hundse en med ADD/ADHD for ikke å konsentrere seg godt nok er nesten som å hundse en blind for ikke å forsøke hardt nok på å se. Det er ikke personligheten din det er noe galt med, det er kjemien din. Og det er ikke din skyld. Det er ikke din feil.