Jeg glemmer – men det verste er måten jeg glemmer på. Hadde det nå enda vært slik at jeg fullstendig glemte noe – à la «det har jeg aldri hørt om» – så hadde det vært ille nok. Men jeg glemmer à la «oi – det hadde jeg glemt». Det verste med det, er at det får meg til å fremstå som at jeg ikke brød meg om å huske det. Jeg husker jo på det, men bare dersom jeg minnes på det.

Jeg husker det … men bare etter at jeg blir minnet på det. Om jeg lovet å kjøpe en liter melk på vei hjem? Haha, det går i glemmeboka. Enten må det være i oppmerksomheten min, eller så forsvinner den bak noe. Jeg kan gå ut og kjøpe en liter melk. Det går bra, for da er turen i seg selv en påminnelse av formålet. Men om jeg skal plukke opp en liter melk på vei hjem fra jobb. Nei.

Det er som det som glipper fra aktiv oppmerksomhet aldri dukker opp igjen, med mindre det kommer et eksternt stimuli som retter oppmerksomheten mot det. Andre synes å ha minst to nivåer av oppmerksomhet. En aktiv, her-og-nå-oppmerksomhet, og en bortgjemt oppmerksomhet som kaster inn tanker og husk-på-ting på riktig tid og sted.

I mangel av denne magiske evnen til at ting jeg skal huske på dukker opp av seg selv, er jeg nødt til å ty til eksterne stimuli, enten det er håndskrevne lapper, visuell plassering på skrivebordet mitt (for at jeg skal huske det), eller det er varsel fra en eller annen app på mobilen. Jeg er kort og godt oppmerksomhetsmessig handicappet.