En fornøyelig teori er den som Thom Hartmanns presentererer, som går på at ADHD er et sett med jegersamfunn-gener, mens ‘normale’ gener er bonde-gener. Teorien er at man trengte andre egenskaper når mennesket ble bofaste og dyrket jorden. Men trengte langvarig planlegging – prosjektlederen – som traurig kan vasse gjennom masse tidskritiske aktiviteter som pløying, såing, vanning, luking, og alt det andre for å dyrke dyrke kornet og høste det en gang i fremtiden. Dermed ble andre gener som ble fremelsket,  la Darwins «survival of the fittest».

Jegeren trengte i langt større grad et her-og-nå-fokus, samstemt med naturen, med et fokus som endret seg med hva omgivelsene gav av muligheter. Jakt er ikke noe man planlegger i ett og alt. Det er noe man har en løs plan for, gir 100% fokus til, og så justerer man kontinuerlig planene underveis.

Jeg har ikke tenkt nok over hele teorien, men jeg liker den og jeg føler meg intuitivt hjemme i den. Jeg kommer nok tilbake til den etterhvert på bloggen.

Om jeg skulle levd nomadisk, så hadde kanskje det kanskje løst problemet med alt stuffet jeg samler opp og som ligger strødd rundt om. Og det forklarer at jeg aldri greier å holde liv i potteplantene – selv om det ikke skorter på utstyr og spesialgjødsel og leste potteplantebøker. Jeg husker kort og godt ikke å vanne dem på rett tidspunkt.