Noen hevder at kjernen i ADHD og ADD har å gjøre med en annerledes tidsforståelse, at man ikke tenker tid på samme måte som «de normale». Tja, det er i det minste et symptom. Og kanskje har de rett, dersom man bare forstod tiden rett, så ville man klare å kick’e inn nok viljestyrke til å starte. Det er som om jeg er fargeblind og de andre ser farger og har en dimensjon og en forståelse jeg kort og godt er blind for.

Men jeg tviler. Jeg tror ikke andre forstår tid helt annerledes enn meg. Det må i det minste være noe mer enn bare en forståelse av tid som er forklaringen. Joda, jeg kan fortape meg i noe og fullstendig glemme tiden og plutselig innse at timene har fløyet av gårde. Men det handler ikke om at jeg ikke forstår konseptet ‘tid’ på normal måte. Det handler om at noe faktisk har motivert meg såpass at jeg har konsentrert meg 100% og blokkert ut alle andre impulser.

Normalt er det aller meste jeg gjør en oppoverbakke impulsmessig. Veien fremover er minelagt med et utall mulige digresjoner, avledninger og impulser. «Oi! Se, så kult» og så er vi ute på et sidespor igjen. Men når jeg først blir fokusert på noe, så er det nedoverbakke impulsmessig. Om en mulig digresjon kom og bet meg i nesa, ville jeg bare si «mmm, litt senere, ok?»

Jeg tror ikke det har med tidsforståelsen å gjøre. Det høres mer ut som om teorien om dopamin passer. Jeg bruker så mye tid og energi «i oppoverbakken» på overbevise meg selv om å komme igang med noe uten at det flyter nok belønnende dopamin, at når det plutselig kommer en oppgave som motiverer og engasjerer, så går det virkelig unna i nedoverbakken for min stakkars dopamin-utarmede hjerne. Og da må alt annet vente.

Jeg skulle bare ønske at det var litt færre og litt mindre bratte oppoverbakker, og litt flere nedoverbakker, om de hadde vært aldri så slake.