Dersom det var én ting jeg var helt sikker på, så var det at jeg i hvert fall ikke led av ADHD. Jeg var ikke hyper, tvert imot. Jeg hadde ingen problemer med konsentrasjonen min … snarere tvert om, for jeg kunne virkelig fortape meg i ulike ting så jeg helt glemte tid og sted. Jeg hadde i hvert fall ikke ADHD, eller MBD – Minimal Brain Damage, som det het den gang. Noen hjerneskade ville jeg i hvert fall ikke vite av. Jeg kunne nok tenke meg en og annen som jeg mistenkte hadde det, men ikke meg.

Og så sitter jeg flere tiår etter og tenker: joda, dét har jeg.

Saken er at det finnes to typer ADHD – med og uten ‘H’ for ‘hyperaktiv’. Ironisk nok er det en lidelse som har skiftet navn så ofte at det bare er blitt rot og forvirring. Det er kanskje best å kalle det ADD – Attention Deficit Disorder, og skille de to typene ved ADD-I og ADD-C. Det er ADD-C som er lettest å se, for den forstyrrer omgivelsene. ADD-I er det det som jeg har. Den kan gå uoppdaget i mange tiår. Forresten finnes det en variant til, og noen opererer med enda flere varianter.

Jo mer jeg leser, jo mer overbevist blir jeg om at dette er meg. På den ene siden er jeg glad for å få en forklaringsmodell på hvordan jeg fungerer – eller ikke fungerer. På den andre siden skulle jeg ønsket jeg hadde visst dette for 30 år siden.

Jeg er klar over at dette er en egendiagnose, og slikt skal vi være forsiktige med. Men den passer veldig godt, og det gir meg perspektiv til å forstå meg selv.
u
I bloggen skal jeg fortelle hvordan det er å være meg utfra et ADD-I-perspektiv. Jeg skal forsøke å gjenfortelle det jeg lærer om ADD. Jeg har tenkt å være anonym, i hvert fall enn så lenge. Det er en slags selvterapeutisk blog – jeg skriver den for min egen del – ikke for deg. Men du må gjerne lese den.