Ibsen-sitat

Legg igjen en kommentar

Gamle Henrik Ibsen har et forbannet godt sitat:

Ja, tenke det; ønske det; ville det med;
– men gjøre det!

Det er fra Peer Gynt, og konteksten er å faktisk gjøre det irreversible og forferdelige som man saktens kan ønske og fable om å gjøre, men som man allikevel avstår fra. Men sitatet kan – lett løsrevet – også kommentere ADD-hjernen min.

Jeg kan forstå at jeg trenger å gjøre oppgave X. Jeg kan ønske å gjøre det, jeg kan se frem til nytteverdien av å ha gjort det. Jeg kan planlegge å gjøre det. …men å gjøre det? Nei. da møter jeg en usynelig glassvegg. Det vil si, lystbetonte ting går av seg selv, sånn helt uten å stresse utover å finne nok tid. Men det som ikke er lystbetont stopper opp – gjerne etter prinsippet «ute av syne, ute av sinn».

Øvelse: metronomisk fri assosiasjon

Legg igjen en kommentar

Hjelp! Hva for noe bullshit er ‘metronomisk fri assosiasjon’? Problemet er at jeg ikke har noe bedre ord på det, og at det hjelper å trimme hjernen min på en skremmende god måte.

Aller først, metronomisk referer til metonom, den tikkende dingsen som slår takten for musikere, eller tenk på tikkingen fra en veggklokke. Det viktige er at du tenker deg en fast rytme på mellom et halvt og ett sekund. Slå gjerne takten med foten eller fingrene om det hjelper deg.

For hvert taktslag plukker du ut én ny ting i synsfeltet, og så lar du hjernen fritt assosiere en tanke rundt det – i den ene, lille tidsluke frem til neste taktslag. Det kan være assosiasjon rundt fargelikhet, form, minner, egentlig hva som helst. På under ett sekund kommer du ikke til å rekke å formulere noen tanke, så ta hva som faller deg inn, registrer det, og la det fare så du kan konsentrere deg om å assosiere noe med det neste som blikket ditt faller på.

Ikke stopp opp om du ikke klarer å holde takten, hopp heller over og videre til neste assosiasjon. Om det blir for vanskelig, så senk heller takten. Men ikke senk tankten så mye av du begynner å tenke og resonnere. Målet er at du assosiere fritt, ikke tenke. Jeg føler at denne teknikken hjelper meg å få ‘opp dampen’ på hjernen.

Det fine med denne teknikken er at du kan gjøre den mens andre tror du bare sitter og slapper av. Du kan gjøre det på bussen – kanskje helst om du sitter ved vinduet. Du kan gjøre det hjemme i stua. Du kan gjøre det under kjedelige møter på jobben.

Øvelse: hoppende skumlesing

Legg igjen en kommentar

Ok, vi skal begynne med noen øvelser. Jeg skal ikke komme med masse BS om at det er viktig at du utfører dem og ikke skulker osv osv. Det plager ikke meg om du ignorerer rådene mine. Jeg gir dem egentlig mest for å verbalisere dem, så jeg får sortert dem i mitt eget hode. Du får gjøre som du selv vil.

Her er bakgrunnen for øvingen: Om du er som meg, så klarer du sjelden å fullføre en bok. Du starter på kapittel 1, det går tregere med kapittel 2, og rundt kapittel 4 eller 5 blir boken liggende på nattbordet med bokmerket i, mens du finner noe nytt og mer spennende. Tre-fire uker etter rydder du (eller din SO) boken bort.

Ok, så sekvensiell lesing av bøker fungerer dårlig. Men forsøk ikke-sekvensiell lesing. I stedet for ‘Jeg må starte på side 1 og lese alt’ og ‘forfatteren vet nok best hvordan strukturere dette’, så skal du stole på deg selv. Tenk deg det som et kappløp. Ditt oppdrag er å suge opp mest mulig i boka på kortest mulig tid. Du skal få med deg det viktigste på én time. Du skal ikke lese sekvensielt, men du skal forsøke å få med deg det viktige i én fokusert, heseblesende, uavbrutt sesjon.

Husker du hvor flink du er til å ta problemer ned når de bare er betente nok? Du er kjempeflink til å fokusere bare du fôrer hjernen din med nok oppgaver, og viktigere: at oppgavene er engasjerende nok. Her er ‘engasjerende’ rett ord, fordi det har dobbeltbetydningen ‘sysselsettende’ og ‘interessant’.

Bruk hele boka. Se på forordet. Er det noe i en bok som er full av bla-bla så er det forordet med takksigelser til personer du aldri har hørt om. Men forordet har også interessante deler. Kan du få med deg det viktigste etter å ha scannet teksten og skumlest 10-20% av den?

Bruk innholdsfortegnelsen til å gi deg et mentalt kart over boka. Utfordre hjernen din på konfrontere forfatteren på bokas struktur slik den kommer frem i innholdsfortegnelsen. Blink du hva du ikke har tenkt å lese.

Bruk stikkordslista bak. Blad rundt i boka. Bla raskt gjennom boka og bruk 3-5 sekunder pr dobbeltside for å danne deg et inntrykk. Om du er som meg, er du flink til å ta inn over deg masse inntrykk i parallell. Benytt deg av det, i stedet for å lese deg gjennom snirklete setninger sekvensielt over tre-hundre-og-ørten sider. Dessuten, du klarer ikke å lese fort nok til å fylle hjernens kapasitet, og når hjernen din er understimulert, så begynner den å vandre og å lete etter distraksjoner. Så fôr hjernen din med mer enn den klarer å takle.

Dette fungerer best for fysiske bøker, og dårligere for en kindle-bok. Og det fungerer dårligere for en roman enn for en fagbok. Du kan gjøre det med et tidsskrift også, og det er kanskje enda bedre der, siden tidsskrifter er samlinger av urelaterte data. Bla det raskt igjennom, blink du hva som er interessant, hopp mye i teksten. Les to linjer for hver tiende linje og la hjernen interpolere hva som kom i mellom. Hopp mellom sidene, både fremover og bakover. Stopp gjerne opp og les sekvensielt om det er noe som fanger din oppmerksomhet, men ikke gjør det av pliktfølelse.

Kanskje du til og med får med deg mer av boka på en slik halvtimes intenst kaotisk lesning, enn en tradisjonell lesing der du gjenkjenner alle ordene mens hjernen digrerer til noe helt annet. Det handler mest om å lese på en måte som utfordrer hjernen til å bruke hele sin kapasitet.

Er du tidsfrist-basert?

Legg igjen en kommentar

Hører du med til de som sier at det er best å sette en tidsfrist, for du kommer ikke til å starte på det før tidsfristen stirrer deg i hvitøyet, og det knapt er mulig å få gjort jobben?

I så fall: velkommen i klubben.

Mange at de ‘normale’ forkaster teorien om at man trenger en tidsfrist for å tvinge seg selv til å starte på noe, og de sier at ingenting blir bedre av å utsette det til det nesten er for sent. De har selvfølgelig litt rett i det. Men greia er at uten tidsfristen som tvinger opp adrenalinet og forståelsen av at nå er det i ferd med å gå nord og ned om du ikke trår til som en supermann … uten dette ville du heller aldri klart å begynne. Du er nødt til å provosere frem en liten krise, for uten kriser responderer hjernen din heller ikke.

Du kan godt ønske deg å ikke la livet ditt gå fra krise til krise, provosert frem av tidsfrister. Sannsynligvis har du ønsket det mesteparten av livet ditt, og du har sikkert bestemt deg for å ta skjen i den annen hånd ved tallrike anledninger. Men ærlig talt. Både du og jeg vet at dét ikke fungerer. Det fungerte ikke første gang, ikke andre gang og heller ikke tredje gang du forsøkte den fremgangsmåten. Du kommer ikke til å klare å få det til på det forsøk nr hundre heller.

Om du skal endre på adferden din, trenger du å jobbe med svakhetene, ikke bare bestemme deg for å ignorere dem. Du må jobbe med å bruke dem på en positiv måte, du må jobbe med å holde dem i sjakk, du må jobbe med å forsøke å redusere dem. Du må i det hele tatt ta utgangspunkt i svakhetene, for de er der enten du vil eller ei.

Selvhjelpsbøkene er fulle av tips til hvordan du endrer adferd. Noe av det er bedre enn annet. Noe av det er fornuftig. Men det meste er tull og tøys, fordi det ikke tar hensyn til at problemet ikke er viljestyrken din, men din manglende evne til å konsentrere deg og til å huske på ting.

Dopamin-underskudd

Legg igjen en kommentar

En av de virkelig spennende tingene med ADD og ADHD er forskningen som kopler dette til et underskudd på dopamin i hjernen. Dopamin har flere funksjoner, men fungerer blant annen som ‘belønning’. Det er stoffet som får deg til å fokusere og konsentrere deg, og ikke minst: som får deg til å ville ha mer. Dopamin er det generelle belønningsmiddelet i hjernen.  Når Dopamin’et flyter tenker du ‘mer, mer’ og ‘fortsette’.

Så hva er greia med ADD og ADHD og dopamin? Vel, det er ikke det at vi ikke har dopamin, bare at nivåene er lavere. Selv om du kan tenke tanken ‘dette er viktig, nå må jeg konsentrere meg, og jeg må huske å fullføre i morgen’, så funker det ikke. For ‘normale’ personer kan det være nok til at de faktisk konsentrerer seg og klarer å huske det neste dag. Men for oss er det vanligvis en tapt kamp – fordi vi ikke klarer å få opp dopaminnivået.

Men når vi gang i mellom klarer å pumpe opp dopaminen i tilstrekkelige mengder! Du verden, da går vi fra å ikke fokusere på noe, til å fokusere helt og fullt på en ting. Og ingen andre ting avbryter eller distraherer, for uansett hvor viktig det måtte være, klarte det ikke å vinne kampen om det lille dopaminet vi har.

Høres det ut som en person som vanligvis er en sosemikkel som hverken husker avtaler, passer klokka eller klarer å fullføre noe som helst – bortsett fra en og annen gang når man går 110% inn i noe og alt annet i hele verden er irrelevant? Jepp, ikke sant?

Det beste med dopamin-forklaringen er at det betyr at det ikke er en personlighetsbrist, vi er bare skrudd sammen sånn. Å hundse en med ADD/ADHD for ikke å konsentrere seg godt nok er nesten som å hundse en blind for ikke å forsøke hardt nok på å se. Det er ikke personligheten din det er noe galt med, det er kjemien din. Og det er ikke din skyld. Det er ikke din feil.

Hvordan jeg glemmer

Legg igjen en kommentar

Jeg glemmer – men det verste er måten jeg glemmer på. Hadde det nå enda vært slik at jeg fullstendig glemte noe – à la «det har jeg aldri hørt om» – så hadde det vært ille nok. Men jeg glemmer à la «oi – det hadde jeg glemt». Det verste med det, er at det får meg til å fremstå som at jeg ikke brød meg om å huske det. Jeg husker jo på det, men bare dersom jeg minnes på det.

Jeg husker det … men bare etter at jeg blir minnet på det. Om jeg lovet å kjøpe en liter melk på vei hjem? Haha, det går i glemmeboka. Enten må det være i oppmerksomheten min, eller så forsvinner den bak noe. Jeg kan gå ut og kjøpe en liter melk. Det går bra, for da er turen i seg selv en påminnelse av formålet. Men om jeg skal plukke opp en liter melk på vei hjem fra jobb. Nei.

Det er som det som glipper fra aktiv oppmerksomhet aldri dukker opp igjen, med mindre det kommer et eksternt stimuli som retter oppmerksomheten mot det. Andre synes å ha minst to nivåer av oppmerksomhet. En aktiv, her-og-nå-oppmerksomhet, og en bortgjemt oppmerksomhet som kaster inn tanker og husk-på-ting på riktig tid og sted.

I mangel av denne magiske evnen til at ting jeg skal huske på dukker opp av seg selv, er jeg nødt til å ty til eksterne stimuli, enten det er håndskrevne lapper, visuell plassering på skrivebordet mitt (for at jeg skal huske det), eller det er varsel fra en eller annen app på mobilen. Jeg er kort og godt oppmerksomhetsmessig handicappet.

Jegere og bønder

Legg igjen en kommentar

En fornøyelig teori er den som Thom Hartmanns presentererer, som går på at ADHD er et sett med jegersamfunn-gener, mens ‘normale’ gener er bonde-gener. Teorien er at man trengte andre egenskaper når mennesket ble bofaste og dyrket jorden. Men trengte langvarig planlegging – prosjektlederen – som traurig kan vasse gjennom masse tidskritiske aktiviteter som pløying, såing, vanning, luking, og alt det andre for å dyrke dyrke kornet og høste det en gang i fremtiden. Dermed ble andre gener som ble fremelsket,  la Darwins «survival of the fittest».

Jegeren trengte i langt større grad et her-og-nå-fokus, samstemt med naturen, med et fokus som endret seg med hva omgivelsene gav av muligheter. Jakt er ikke noe man planlegger i ett og alt. Det er noe man har en løs plan for, gir 100% fokus til, og så justerer man kontinuerlig planene underveis.

Jeg har ikke tenkt nok over hele teorien, men jeg liker den og jeg føler meg intuitivt hjemme i den. Jeg kommer nok tilbake til den etterhvert på bloggen.

Om jeg skulle levd nomadisk, så hadde kanskje det kanskje løst problemet med alt stuffet jeg samler opp og som ligger strødd rundt om. Og det forklarer at jeg aldri greier å holde liv i potteplantene – selv om det ikke skorter på utstyr og spesialgjødsel og leste potteplantebøker. Jeg husker kort og godt ikke å vanne dem på rett tidspunkt.

Du ser det ikke på meg …

Legg igjen en kommentar

Du kan ikke se på meg at jeg er en surrekopp med ADD eller ADHD uten H. Stort sett er jeg stille og rolig. Ofte kommer jeg med gode, og kanskje glimrende analyser, selv om jeg sliter med å formulere det. Jeg ser gjerne sammenhenger andre ikke ser, og jeg kan skissere hva som trengs å gjøres. Jeg er ikke noen Supermann, men jeg er temmelig nær … helt til noe skal gjøres.

Det er nettopp fordi jeg er et øyeblikkets mann at jeg gir så godt inntrykk i forkant. Men jeg er ingen traust og stødig kar når det kommer til gjennomføringen – jeg virrer rundt, og fokuset stjeles av hva som måtte være mest i synsfeltet akkurat da. Så jeg kunne levert på en glimrende måte, men de andre mumler av erfaring at jeg ikke er så leveringsdyktig, og at jeg har et «dårlig» forhold til tid.

Men kanskje gir jeg så godt inntrykk i forkant nettopp fordi jeg fokuserer på det som er her og nå og glemmer alt det andre. Jeg er 100% fokus her og nå, men jeg klarer ikke å styret fokuset mitt. Dersom det vi holder på med nå er spennende, så er jeg i supermodus.

… men dersom det vi holder på med her-og-nå ikke er spennende nok til å fylle hele oppmerksomheten min? Da flyter fokuset mitt forrædersk videre og plukker opp noe annet. Og jeg er «borte» fra det vi holder på med. Da kan jeg sitte på et møte og plutselig innse at jeg har vært et helt annet sted 10 minutter. For jeg klarer ikke å dele fokuset mitt 30% på kjedelig møte og 70% på hva skal jeg gjøre i kveld. Min oppmerksomhet er ikke stykkevis og delt, den er helt og holdent udelelig. På godt og vondt.

 

Uff, ikke i dag …

Legg igjen en kommentar

Noe av det aller mest frustrerende og deprimerende ved å være ADD’er er å oppleve angsten knyttet til frister. Frister er så enkelt, men akk så vanskelig. De er enkelt fordi noe skal være gjort innen et visst punkt på tidsaksen. Dermed blir et en prosess – ja det reneste gantt-diagrammet – for å treffe den tidsfristen med relevant margin.

Men jeg har ikke nok følelse for tid-og-sted til å fikse alt det. Jeg klare jo knapt å huske én ting, hvordan skal jeg klare å huske fem-seks ting som skal gjøre i riktig rekkefølge innen et bestemt tidpunkt?

Et eksempel: Jeg skal poste et brev med en skjema. Jeg må huske å fylle det ut og signere det. Så må jeg finne en konvolutt og skaffe et frimerke og så må jeg legge det i en postkasse. Men det å fylle det ut kan jeg gjøre når jeg har den konvolutten. Jeg vet at jeg har kjøpt en 20-pack med konvolutter flere ganger, men hvor ligger de? Og ikke har jeg lyst til å kjøpe enda flere konvolutter – som jeg bruker én av og så blir de liggende ett-eller-annet-sted. Og frimerke? Jeg får kjøpe et, men hvor selger de det. Har Narvesen? Jeg får stikke innom. Oi, de stengte 22:00. Jeg må få postlagt det i kveld. Ligger det ikke en døgnåpen kiosk i sentrum? Kanskje et av hotellene har? osv, osv.

Og det som er beskrevet over er dersom jeg angriper saken med handlekraft. Det som vanligvis skjer er at jeg tenker «neeeeeeeeei!» og fokuserer på noe annet og luller meg inn i selvbedraget om at i morgen …. i morgen den dag … ja i morgen tidlig, da skal jeg fikse det. Da er butikkene åpne. Jeg kan gå på postkontoret og kjøpe ett frimerke og én konvolutt.

Og morgenen etter er det glemt, og så fortsetter det.

 

Tunnelsyn

Legg igjen en kommentar

Jeg har et slags tunelsyn på hukommelsen, eller du kan tenke deg det som jeg husker ting som om jeg betrakter historien gjennom et nøkkelhull. Der andre synes å ha oversikt over ‘alt’ de har gjort, der klarer jeg bare å fokusere på noe dersom noe eller noen dirigerer meg til det.

Det kan vel best beskrive som «ute av syne, ute av sinn» – ikke fordi jeg vil glemme det, men fordi hodet mitt ikke evner å holde i et rød tråd i bakhodet mens jeg skifter hovedfokuset til noe annet.

«Kan du kjøpe en liter melk på vei hjem?» «Jada» … men det fungerer ikke, for det er minutter og kanskje timer i mellom forespørsel og når jeg går forbi den butikken der jeg kan kjøpe melka. Jeg har ikke sjanse. Hos ‘normale’ folk dukker visst tanken på å kjøpe melk opp av seg selv på riktig tid og riktig sted. Det er et sted mellom uforståelig og magisk-mystisk for meg. I beste fall ramler det inn i hjernen min på et tilfeldig tidspunkt «shit! du glemte å kjøpe den melka», men som regel tenker jeg ikke på det før jeg står hjemme og noen spør meg om hvor melka er.

Jeg kan forsøke å bøte på det gjennom å få mobilen til å pipe når jeg er nær den butikken, eller på det tidspunktet da jeg regner med å være der. Eller jeg kan skrive det på todo-lista – den som bare fungerer om jeg har en fundamentalistisk innstilling til den.

Det er ikke at jeg har glemt melka – ikke egentlig. Jeg husker det når jeg kommer på det. Det er at jeg bare ikke kommer på det. Som ADD’er må du skille mellom huske/glemme som én ting, og komme-på/ikke-kom-på som noe annet. Jeg husker alt sammen såsnart jeg får et hint, men jeg trenger hintet for å huske på det.