Kategoriarkiv: Symptomer

Konkret – og litt mindre personlig – beskrivelse av hvordan ADD/ADHD slår ut

Tidsforståelsen

Legg igjen en kommentar

Noen hevder at kjernen i ADHD og ADD har å gjøre med en annerledes tidsforståelse, at man ikke tenker tid på samme måte som «de normale». Tja, det er i det minste et symptom. Og kanskje har de rett, dersom man bare forstod tiden rett, så ville man klare å kick’e inn nok viljestyrke til å starte. Det er som om jeg er fargeblind og de andre ser farger og har en dimensjon og en forståelse jeg kort og godt er blind for.

Men jeg tviler. Jeg tror ikke andre forstår tid helt annerledes enn meg. Det må i det minste være noe mer enn bare en forståelse av tid som er forklaringen. Joda, jeg kan fortape meg i noe og fullstendig glemme tiden og plutselig innse at timene har fløyet av gårde. Men det handler ikke om at jeg ikke forstår konseptet ‘tid’ på normal måte. Det handler om at noe faktisk har motivert meg såpass at jeg har konsentrert meg 100% og blokkert ut alle andre impulser.

Normalt er det aller meste jeg gjør en oppoverbakke impulsmessig. Veien fremover er minelagt med et utall mulige digresjoner, avledninger og impulser. «Oi! Se, så kult» og så er vi ute på et sidespor igjen. Men når jeg først blir fokusert på noe, så er det nedoverbakke impulsmessig. Om en mulig digresjon kom og bet meg i nesa, ville jeg bare si «mmm, litt senere, ok?»

Jeg tror ikke det har med tidsforståelsen å gjøre. Det høres mer ut som om teorien om dopamin passer. Jeg bruker så mye tid og energi «i oppoverbakken» på overbevise meg selv om å komme igang med noe uten at det flyter nok belønnende dopamin, at når det plutselig kommer en oppgave som motiverer og engasjerer, så går det virkelig unna i nedoverbakken for min stakkars dopamin-utarmede hjerne. Og da må alt annet vente.

Jeg skulle bare ønske at det var litt færre og litt mindre bratte oppoverbakker, og litt flere nedoverbakker, om de hadde vært aldri så slake.

Hva er egentlig galt?

Legg igjen en kommentar

Man kan gjennomanalysere symptomer og slikt, men i mitt hode koker hele problemstillingen inn til til to grunnproblemer. Det første er evnen til å glemme selv de mest trivielle ting – kanskje spesielt de mest trivielle ting. Vi kan ta mer om det en annen gang.

Det andre er at den delen av hjernen som planlegger ikke klarer å kommunisere med den delen av hjernen som iverksetter. Jeg er en god planlegger, og jeg mangler ikke evnene til å iverksette (hjemmet mitt er fullt at iverksatte, halvferdige prosjekter). Men i hodet klarer ikke ‘planleggingsdelen’ å styre og prioritere for ‘gjennomføringsdelen’.

Noen har ment at det som skiller oss fra dyrene er evnen til å selv-motivere oss. Sult kan motivere oss til å finne noe å spise, men det er ikke innlysende at du leter ikke etter noe å spise når du er mett. Mennesket kan motivere seg til å samle mat selv når man er mett. Det samme kan forsåvidt også et ekorn, men ekornet er instinktdrevet og samler mat fordi det er hard-wire’et i dem. Mennesket kan tenke, analysere og planlegge, og så selv-motivere seg til å utføre.

Som ADHD/ADD-person har du en redusert slik evne. Du kan planlegge, men du klarer ikke å piske kroppen til å utføre bare fordi planen er god, fornuftig, forutseende, nyttig, givende, nødvendig eller en rekke andre ting. Du ser det – eller rettere sagt ‘planleggingsdelen’ av hjernen ser det, men det begynner ikke å skje noe. Du venter på tidsfristen skal komme og true med konsekvenser om den blir overtrått. Det er tidsfristens konsekvenser som motiverer.

Det er ikke dermed sagt at du ikke kan fokusere og iverksette og til og med gjennomføre og fullføre. Men da trengs det en motivasjonskilde som som er noe annet enn ‘planleggingsdelen’ av hjernen. Med andre ord: det trengs noe mer enn at du forstår at oppgaven er viktig og nyttig og at du har planlagt den.

Konsekvensen er at i stedet for å gjøre det som hjernen min har bestemt er viktig og nødvendig, iverksetter jeg i beste fall det som motiverer meg. Det likner på prokrastinering, men med prokrastinering tenker jeg mer på at du gjør noe annet legge beslag på tiden som kunne vært brukt til noe som du av en eller annen grunn helst ikke vil å gjøre. For det er ikke egentlig slik at du har noen motvilje mot eller misliker oppgaven. Det er bare det at den ikke er spesielt spennende. Du ser at den trengs å gjøres, du kan planlegge å gjøre den. Men du gjør den ikke. Noen lar nok dette også gå under begrepet prokrastinering, men det er mer en en rekke med unnlatelsessynder enn det er aktiv egen-sabotasje.

Og så kommer de indirekte problemene. Du mister troen på deg selv, fordi du føler at du feiler så mange ganger. Du blir skuffet og lei deg når du ser hvor frustrerte andre blir når du ikke gjør det som du helt klart hadde ambisjoner om og planer for. Du begynner aktivt å unngå å ta på deg ansvar, spesielt for repetitive oppgaver eller ting som strekker seg fremover i tid og trenger planlegging, for du vet at du sannsynligvis ikke klarer å levere. Og så trekker du deg inn i deg selv og inn i din egen sfære, hvor andre ikke kan bedømme – og fordømme – din manglende evne til å gjennomføre. Og dessuten møter du ofte nok virkeligheten, det er regninger som ikke er betalt, vedlikehold som ikke er gjort og som bare blir dyrere, det er tapte muligheter fordi du ikke responderte i tide. Du føler at i økende grad stod du igjen på stasjonen da toget gikk.

Du blir overveldet. Alt det som var detaljer i utgangspunktet krever mer tid når du skal være ‘etter snar’ og må rydde i noe som har fått hangle for lenge. Det er en selvforsterkende runddans med det totale kaos som endestasjon.

Bakgrunns-TV

Legg igjen en kommentar

Noe av det verste jeg vet, er når noen setter på en TV eller en radio som litt bakgrunnslyd. Det er direkte sabotasje av hjernen min.

Dersom jeg skal følge med å en samtale og det går en radio i bakgrunnen, så klarer jeg ikke å la være å vingle mellom de to. Jeg kan forsøke å konsetrere meg om samtalen, men det fungerer ikke.

Det er ikke problemstillingen som hørselshemmede har, der de ikke klarer å posisjonsbestemme lyd og derfor ikke klarer å skille ut én samtale fra en annen. Dersom radio-stemmen henvender seg til meg, så sklir oppmerksomheten i den retningen. ‘Følge med!’ sier min kone, som ikke forstår at det er nettopp dét jeg gjør – på to samtaler samtidig, og uten at jeg kan noe for det.

Det går bra dersom radioen ikke har noe meningsbærende informasjon. Dersom det er musikk, så kan det gå greit. Det samme gjelder på bussen. Jeg synes bergensere og amerikanere er slitsomme! De snakker så høyt. De nærmest roper til hverandre, selv når de sitter ved siden av hverandre. Vanlige nordmenn mumler til hverandre på bussen, men når det kommer en new yorker, eller bergener eller type med mobil – da lytter jeg. Det vil si, det er ikke egentlig jeg som lytter for jeg ville egentlig heller konsentrert meg om boka jeg forsøker å lese. Men konsentrasjonen min gir meg ikke fred, jeg klarer ikke å la være. Jeg klarer bare ikke å stenge det ute, enda så gjerne jeg ville.