Kategoriarkiv: Forklaringer

Ulike forklaringsmodeller og teorier rundt hva og hvorfor mht ADHD og ADD.

Sprikende påstander om matvarer

Du skal ikke romstere lenge på Internett før du ser påstandene om at enkelte matvarer virker positivt eller negativt på ADHD. Typisk er det blogginnlegg over lesten «10 matvarer du bør unngå» eller «7 ting du bør spise». Jeg mistenker at de stort sett kopierer fra hverandre, og at det er en viss bullshit-faktor involvert her.

Men la oss ta dem på alvor og se om de er noen konsistens her. Typisk er de fleste enige om at sukker og koffein er dumt.

everydayhealth.com er de skeptiske til frosne grønnsaker, fisk og sjømat. mens activebeat.com setter epler aller øverst, samt at de liker tunfisk, laks og hvit fisk – men til gjengjeld liker de ikke yoghurt eller andre produkter av kumelk. healthline.com mener derimot at epler er noe de fleste burde unngå. Noen mener melkeprodukter er tvilsomt, men yoghurt er bra, for det er fermentert. Livestrong.com mener at gluten er skummelt så hos dem er det ikke så mye rom for helkorn. Vitenskap.dk er enig at fisk er bra, men mener den bør være mager, og så vil de ha masse meieriprodukter i kosten. De fleste fraråder koffein, mens andre har gode erfaringer gjennom å egenmedisinere seg med kaffe.

Det er sannelig ikke lett å bli klok på noe som helst når råd og tips ser ut til å sprike i så mange forskjellige retninger.

Litt av problemet er at de snakker om ulike ting og vektlegger ulike aspekter. Noen råder å spise mye fisk fordi det er mye omega-3 i den, mens andre fraråder det fordi det skal være mye kvikksølv i den. Et annet problem er at et sett med symptomer kan komme av ulike bakenforliggende tilstander. Det som retter opp problemet og fjerner symptomet for én person, hjelper kanskje ikke for symptomene for en annen, fordi det er et annet bakenforliggende problem. Tenk på en bil … om du har tom bensintank, så stopper motoren og du får ikke startet. Løsningen er å fylle på mer bensin. Men dersom det ikke var tom bensintank, men drivstoffpumpa som hadde sluttet å fungere, så får du samme symptomene, men alle som sier «du må fylle på mer bensin» tar feil, og i verste fall får du bare masse bensinsøl. For selv om symptomet er likt, så er den bakenforliggende årsaken en annen.

Så det er sannelig ikke godt å vite hva man skal spise og hva man skal holde seg vekk fra. Men hva skal egentlig en stakkar gjøre? Sulte seg, liksom, av frykt for å spise noe «galt»?

 

Tidsforståelsen

Noen hevder at kjernen i ADHD og ADD har å gjøre med en annerledes tidsforståelse, at man ikke tenker tid på samme måte som «de normale». Tja, det er i det minste et symptom. Og kanskje har de rett, dersom man bare forstod tiden rett, så ville man klare å kick’e inn nok viljestyrke til å starte. Det er som om jeg er fargeblind og de andre ser farger og har en dimensjon og en forståelse jeg kort og godt er blind for.

Men jeg tviler. Jeg tror ikke andre forstår tid helt annerledes enn meg. Det må i det minste være noe mer enn bare en forståelse av tid som er forklaringen. Joda, jeg kan fortape meg i noe og fullstendig glemme tiden og plutselig innse at timene har fløyet av gårde. Men det handler ikke om at jeg ikke forstår konseptet ‘tid’ på normal måte. Det handler om at noe faktisk har motivert meg såpass at jeg har konsentrert meg 100% og blokkert ut alle andre impulser.

Normalt er det aller meste jeg gjør en oppoverbakke impulsmessig. Veien fremover er minelagt med et utall mulige digresjoner, avledninger og impulser. «Oi! Se, så kult» og så er vi ute på et sidespor igjen. Men når jeg først blir fokusert på noe, så er det nedoverbakke impulsmessig. Om en mulig digresjon kom og bet meg i nesa, ville jeg bare si «mmm, litt senere, ok?»

Jeg tror ikke det har med tidsforståelsen å gjøre. Det høres mer ut som om teorien om dopamin passer. Jeg bruker så mye tid og energi «i oppoverbakken» på overbevise meg selv om å komme igang med noe uten at det flyter nok belønnende dopamin, at når det plutselig kommer en oppgave som motiverer og engasjerer, så går det virkelig unna i nedoverbakken for min stakkars dopamin-utarmede hjerne. Og da må alt annet vente.

Jeg skulle bare ønske at det var litt færre og litt mindre bratte oppoverbakker, og litt flere nedoverbakker, om de hadde vært aldri så slake.

Hva er egentlig galt?

Man kan gjennomanalysere symptomer og slikt, men i mitt hode koker hele problemstillingen inn til til to grunnproblemer. Det første er evnen til å glemme selv de mest trivielle ting – kanskje spesielt de mest trivielle ting. Vi kan ta mer om det en annen gang.

Det andre er at den delen av hjernen som planlegger ikke klarer å kommunisere med den delen av hjernen som iverksetter. Jeg er en god planlegger, og jeg mangler ikke evnene til å iverksette (hjemmet mitt er fullt at iverksatte, halvferdige prosjekter). Men i hodet klarer ikke ‘planleggingsdelen’ å styre og prioritere for ‘gjennomføringsdelen’.

Noen har ment at det som skiller oss fra dyrene er evnen til å selv-motivere oss. Sult kan motivere oss til å finne noe å spise, men det er ikke innlysende at du leter ikke etter noe å spise når du er mett. Mennesket kan motivere seg til å samle mat selv når man er mett. Det samme kan forsåvidt også et ekorn, men ekornet er instinktdrevet og samler mat fordi det er hard-wire’et i dem. Mennesket kan tenke, analysere og planlegge, og så selv-motivere seg til å utføre.

Som ADHD/ADD-person har du en redusert slik evne. Du kan planlegge, men du klarer ikke å piske kroppen til å utføre bare fordi planen er god, fornuftig, forutseende, nyttig, givende, nødvendig eller en rekke andre ting. Du ser det – eller rettere sagt ‘planleggingsdelen’ av hjernen ser det, men det begynner ikke å skje noe. Du venter på tidsfristen skal komme og true med konsekvenser om den blir overtrått. Det er tidsfristens konsekvenser som motiverer.

Det er ikke dermed sagt at du ikke kan fokusere og iverksette og til og med gjennomføre og fullføre. Men da trengs det en motivasjonskilde som som er noe annet enn ‘planleggingsdelen’ av hjernen. Med andre ord: det trengs noe mer enn at du forstår at oppgaven er viktig og nyttig og at du har planlagt den.

Konsekvensen er at i stedet for å gjøre det som hjernen min har bestemt er viktig og nødvendig, iverksetter jeg i beste fall det som motiverer meg. Det likner på prokrastinering, men med prokrastinering tenker jeg mer på at du gjør noe annet legge beslag på tiden som kunne vært brukt til noe som du av en eller annen grunn helst ikke vil å gjøre. For det er ikke egentlig slik at du har noen motvilje mot eller misliker oppgaven. Det er bare det at den ikke er spesielt spennende. Du ser at den trengs å gjøres, du kan planlegge å gjøre den. Men du gjør den ikke. Noen lar nok dette også gå under begrepet prokrastinering, men det er mer en en rekke med unnlatelsessynder enn det er aktiv egen-sabotasje.

Og så kommer de indirekte problemene. Du mister troen på deg selv, fordi du føler at du feiler så mange ganger. Du blir skuffet og lei deg når du ser hvor frustrerte andre blir når du ikke gjør det som du helt klart hadde ambisjoner om og planer for. Du begynner aktivt å unngå å ta på deg ansvar, spesielt for repetitive oppgaver eller ting som strekker seg fremover i tid og trenger planlegging, for du vet at du sannsynligvis ikke klarer å levere. Og så trekker du deg inn i deg selv og inn i din egen sfære, hvor andre ikke kan bedømme – og fordømme – din manglende evne til å gjennomføre. Og dessuten møter du ofte nok virkeligheten, det er regninger som ikke er betalt, vedlikehold som ikke er gjort og som bare blir dyrere, det er tapte muligheter fordi du ikke responderte i tide. Du føler at i økende grad stod du igjen på stasjonen da toget gikk.

Du blir overveldet. Alt det som var detaljer i utgangspunktet krever mer tid når du skal være ‘etter snar’ og må rydde i noe som har fått hangle for lenge. Det er en selvforsterkende runddans med det totale kaos som endestasjon.

Dopamin-underskudd

En av de virkelig spennende tingene med ADD og ADHD er forskningen som kopler dette til et underskudd på dopamin i hjernen. Dopamin har flere funksjoner, men fungerer blant annen som ‘belønning’. Det er stoffet som får deg til å fokusere og konsentrere deg, og ikke minst: som får deg til å ville ha mer. Dopamin er det generelle belønningsmiddelet i hjernen.  Når Dopamin’et flyter tenker du ‘mer, mer’ og ‘fortsette’.

Så hva er greia med ADD og ADHD og dopamin? Vel, det er ikke det at vi ikke har dopamin, bare at nivåene er lavere. Selv om du kan tenke tanken ‘dette er viktig, nå må jeg konsentrere meg, og jeg må huske å fullføre i morgen’, så funker det ikke. For ‘normale’ personer kan det være nok til at de faktisk konsentrerer seg og klarer å huske det neste dag. Men for oss er det vanligvis en tapt kamp – fordi vi ikke klarer å få opp dopaminnivået.

Men når vi gang i mellom klarer å pumpe opp dopaminen i tilstrekkelige mengder! Du verden, da går vi fra å ikke fokusere på noe, til å fokusere helt og fullt på en ting. Og ingen andre ting avbryter eller distraherer, for uansett hvor viktig det måtte være, klarte det ikke å vinne kampen om det lille dopaminet vi har.

Høres det ut som en person som vanligvis er en sosemikkel som hverken husker avtaler, passer klokka eller klarer å fullføre noe som helst – bortsett fra en og annen gang når man går 110% inn i noe og alt annet i hele verden er irrelevant? Jepp, ikke sant?

Det beste med dopamin-forklaringen er at det betyr at det ikke er en personlighetsbrist, vi er bare skrudd sammen sånn. Å hundse en med ADD/ADHD for ikke å konsentrere seg godt nok er nesten som å hundse en blind for ikke å forsøke hardt nok på å se. Det er ikke personligheten din det er noe galt med, det er kjemien din. Og det er ikke din skyld. Det er ikke din feil.

Jegere og bønder

En fornøyelig teori er den som Thom Hartmanns presentererer, som går på at ADHD er et sett med jegersamfunn-gener, mens ‘normale’ gener er bonde-gener. Teorien er at man trengte andre egenskaper når mennesket ble bofaste og dyrket jorden. Men trengte langvarig planlegging – prosjektlederen – som traurig kan vasse gjennom masse tidskritiske aktiviteter som pløying, såing, vanning, luking, og alt det andre for å dyrke dyrke kornet og høste det en gang i fremtiden. Dermed ble andre gener som ble fremelsket,  la Darwins «survival of the fittest».

Jegeren trengte i langt større grad et her-og-nå-fokus, samstemt med naturen, med et fokus som endret seg med hva omgivelsene gav av muligheter. Jakt er ikke noe man planlegger i ett og alt. Det er noe man har en løs plan for, gir 100% fokus til, og så justerer man kontinuerlig planene underveis.

Jeg har ikke tenkt nok over hele teorien, men jeg liker den og jeg føler meg intuitivt hjemme i den. Jeg kommer nok tilbake til den etterhvert på bloggen.

Om jeg skulle levd nomadisk, så hadde kanskje det kanskje løst problemet med alt stuffet jeg samler opp og som ligger strødd rundt om. Og det forklarer at jeg aldri greier å holde liv i potteplantene – selv om det ikke skorter på utstyr og spesialgjødsel og leste potteplantebøker. Jeg husker kort og godt ikke å vanne dem på rett tidspunkt.

Faste rammer

Fra tid til annen leser vi om fanger i fengsel som ikke bli slippes ut. Det hender de begrunner det med at om de slippes ut, så blir det bare nye forbrytelser og masse spetakkel. Jeg tror jeg forstår dem. De takler en hverdag som er styrt, men ikke å ha full frihet til å gjøre hva de vil.

Med frihet kommer ansvar, og de har kanskje forsøkt så mange ganger før med å takle friheten. Og så går det bare inn i gamle spor. Da føles det kanskje bedre og tryggere å sitte inne. Det er mange ulemper, men man har faste rammer og slipper å forholde seg til å måtte ta valg og gjøre prioriteringer hele tiden.

Jeg har aldri satt inne, så jeg skal vel være forsiktig med å tolke. Men jeg vet fra meg selv at total frihet kan virke lammende. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på friheten, det er mer at jeg ikke klarer å velge de ‘rette’ tingene. Jeg kan forsøke å skape rammer for meg selv, men det fungerer jo ikke, for jeg vet at det er en selv-pålagt lissom-ramme.

Skolen har skylda

Det er skolen som har skylda, mente jeg lenge. Skylda for hva da? At jeg ikke lærte gode arbeidsvaner. Tanken var at jeg var så flink at jeg ikke trengte å lese på leksene. Dermed fikk jeg heller aldri arbeidet inn gode arbeidsvaner.

Når det kom til standpunktkarakterer var strategien min å sette opp en mine som om jeg kjedet meg litt, dersom det var andre som kunne svare. Som regel kunne jeg svaret sånn omtrentlig, men siden jeg ‘aldri’ gjorde lekser, så visste jeg aldri om jeg ville treffe helt rett. Da var det bedre å vente til læreren begynte å vandre ut i geografien utenfor pensum. Da rakte jeg opp hånda og flesket til med masse triva og sikret meg enda en god karakter.

De trodde jeg gjorde leksene, men det gjorde jeg aldri. Jeg elsket å lese leksikon, og kunne sitte i timesvis å følge tråder og referser til nye og spennede tema jeg aldri hadde hørt om. Pensumboka kunne gå hjem og vogge. Den strategien fungerte selvfølgelig ikke med stiloppgaver, og stil var noe av det jeg hatet mest. Det var ingen måte å hurtigskrive en stil. Og det var var ingen måte å fake’e en stil om du ikke hadde gjort den. Alt det andre kunne til en viss grad ordnes ‘etter snar’, men stil måtte være ‘føre var’. Dessuten syntes jeg alle stiloppgavene var teite.

Jeg forstod ikke at problemet var mitt forhold til lekser, ikke at skolen ikke stilte høye nok krav til meg. Problemet var ikke at skolen ikke gav meg individuelt tilpassede oppgaver, men at jeg aldri ville gjøre dem, uansett hvilket nivå de hadde lagt på. Om skolen skulle anklages for noe, måtte det være at de aldri gjennomskuet meg, men gav meg toppkarakterer på all lekseskulkingen min, sålenge jeg klarte å svare for meg.