Kategoriarkiv: Bekjennelser

Utleverende beskrivelser av hvordan det oppleves å ha ADD

Lekser

Jeg var skoleflink – sa de i hvert fall. Og karakterene støttet vel opp rundt den påstanden. Men under overflaten var sannheten temmelig mye mer kompleks.

Gjennom grunnskole og videregående skled jeg mer eller mindre igjennom. Samfunnsfag, historie og geografi? Vel, jeg gjorde jo ikke leksene, men jeg elsket å lese leksikon,  så jeg kunne bullshit’e meg gjennom timene. Skjønt, det var ikke bullshit. Jeg bare agerte cool og sånn måtelig interessert helt frem til det kom et vanskelig spørsmål som ingen andre kunne svare på, og så bet jeg til, briljerte og ble latt i fred en måned eller to. Norsk? Vel, stilskriving var et mareritt, men deadlines er alle ADHD-eres venn, så noe leverte jeg da, og grammatikk og staving hadde jeg stort sett kontroll på, så det gikk bra. Matte og naturfag? Jeg fikk med nok i timene til at jeg kunne fikse prøvene uten så mye mer enn litt panikklesing sendt på kvelden før.

Ikke en eneste lærer konfronterte meg at jeg knappest la innsats i skolearbeidet. Jeg var stille og rolig, så jeg skapte ikke problemer i klassen. Jeg fikset alle prøver og slikt, og jeg kom akkurat i mål til tidsfristen på innleveringer. Og så kunne jeg utvise både konsentrasjon og arbeidsinnsats, men bare dersom oppgaven fenget. jeg kunne aldri bestemme meg for å jobbe godt, det måtte bare falle seg naturlig.

Dette her fungerte helt greit til jeg var ferdig på videregående. Så kom universitetet, og plutselig var ikke skolen noe som jeg kunne fikse på sparket med litt lesing kvelden før. Det var et mye høyere nivå, og det var en enorm nedtur. Om det var noen som helst ‘silver lining’ der, så var det at den kom såpass sent. Dersom jeg hadde gått på den smellen allerede på barneskolen, ville jeg garantert ha endt med en overbevisning om at jeg ikke var noe tess. På den andre siden, at de kom så sent gjorde også at jeg kunne lulle meg inn i et selvbedrag om at jeg egentlig kunne ha gjort det. Det var bare at jeg var distrahert av noe, eller at det det var litt mange baller i lufta akkurat da, eller at jeg taktisk planla å gjøre det veldig mye bedre neste år enn hva jeg hadde tid til å gjøre på eksamen i år. Alt for å unngå å dykke ned i det egentlige problemet, som var at jeg ikke klarte å gjennomføre et planmessig studium eller arbeid.

Sånn er det fremdeles. Jeg er ekspert på å planlegge, men jeg har marginalt med gjennomføringsevne. Frister er som luft, inntil jeg truer med å krasje i dem, og først da begynner jeg febrilsk å levere – og det blir i beste fall halvgodt. Men dersom noe er nedoverbakke – at oppgaven genuint interesserer og motiverer meg, så går det fort unna. Men på flat mark og i oppoverbakker har jeg minimalt med fremdrift. Dersom jeg hadde vært litt mer taktisk, så skulle jeg brutalt ha valgt bort alt som ikke interesserte og motiverte meg, men i praksis har man sjelden så mye albuerom.

Hva er egentlig galt?

Man kan gjennomanalysere symptomer og slikt, men i mitt hode koker hele problemstillingen inn til til to grunnproblemer. Det første er evnen til å glemme selv de mest trivielle ting – kanskje spesielt de mest trivielle ting. Vi kan ta mer om det en annen gang.

Det andre er at den delen av hjernen som planlegger ikke klarer å kommunisere med den delen av hjernen som iverksetter. Jeg er en god planlegger, og jeg mangler ikke evnene til å iverksette (hjemmet mitt er fullt at iverksatte, halvferdige prosjekter). Men i hodet klarer ikke ‘planleggingsdelen’ å styre og prioritere for ‘gjennomføringsdelen’.

Noen har ment at det som skiller oss fra dyrene er evnen til å selv-motivere oss. Sult kan motivere oss til å finne noe å spise, men det er ikke innlysende at du leter ikke etter noe å spise når du er mett. Mennesket kan motivere seg til å samle mat selv når man er mett. Det samme kan forsåvidt også et ekorn, men ekornet er instinktdrevet og samler mat fordi det er hard-wire’et i dem. Mennesket kan tenke, analysere og planlegge, og så selv-motivere seg til å utføre.

Som ADHD/ADD-person har du en redusert slik evne. Du kan planlegge, men du klarer ikke å piske kroppen til å utføre bare fordi planen er god, fornuftig, forutseende, nyttig, givende, nødvendig eller en rekke andre ting. Du ser det – eller rettere sagt ‘planleggingsdelen’ av hjernen ser det, men det begynner ikke å skje noe. Du venter på tidsfristen skal komme og true med konsekvenser om den blir overtrått. Det er tidsfristens konsekvenser som motiverer.

Det er ikke dermed sagt at du ikke kan fokusere og iverksette og til og med gjennomføre og fullføre. Men da trengs det en motivasjonskilde som som er noe annet enn ‘planleggingsdelen’ av hjernen. Med andre ord: det trengs noe mer enn at du forstår at oppgaven er viktig og nyttig og at du har planlagt den.

Konsekvensen er at i stedet for å gjøre det som hjernen min har bestemt er viktig og nødvendig, iverksetter jeg i beste fall det som motiverer meg. Det likner på prokrastinering, men med prokrastinering tenker jeg mer på at du gjør noe annet legge beslag på tiden som kunne vært brukt til noe som du av en eller annen grunn helst ikke vil å gjøre. For det er ikke egentlig slik at du har noen motvilje mot eller misliker oppgaven. Det er bare det at den ikke er spesielt spennende. Du ser at den trengs å gjøres, du kan planlegge å gjøre den. Men du gjør den ikke. Noen lar nok dette også gå under begrepet prokrastinering, men det er mer en en rekke med unnlatelsessynder enn det er aktiv egen-sabotasje.

Og så kommer de indirekte problemene. Du mister troen på deg selv, fordi du føler at du feiler så mange ganger. Du blir skuffet og lei deg når du ser hvor frustrerte andre blir når du ikke gjør det som du helt klart hadde ambisjoner om og planer for. Du begynner aktivt å unngå å ta på deg ansvar, spesielt for repetitive oppgaver eller ting som strekker seg fremover i tid og trenger planlegging, for du vet at du sannsynligvis ikke klarer å levere. Og så trekker du deg inn i deg selv og inn i din egen sfære, hvor andre ikke kan bedømme – og fordømme – din manglende evne til å gjennomføre. Og dessuten møter du ofte nok virkeligheten, det er regninger som ikke er betalt, vedlikehold som ikke er gjort og som bare blir dyrere, det er tapte muligheter fordi du ikke responderte i tide. Du føler at i økende grad stod du igjen på stasjonen da toget gikk.

Du blir overveldet. Alt det som var detaljer i utgangspunktet krever mer tid når du skal være ‘etter snar’ og må rydde i noe som har fått hangle for lenge. Det er en selvforsterkende runddans med det totale kaos som endestasjon.

Hvordan jeg glemmer

Jeg glemmer – men det verste er måten jeg glemmer på. Hadde det nå enda vært slik at jeg fullstendig glemte noe – à la «det har jeg aldri hørt om» – så hadde det vært ille nok. Men jeg glemmer à la «oi – det hadde jeg glemt». Det verste med det, er at det får meg til å fremstå som at jeg ikke brød meg om å huske det. Jeg husker jo på det, men bare dersom jeg minnes på det.

Jeg husker det … men bare etter at jeg blir minnet på det. Om jeg lovet å kjøpe en liter melk på vei hjem? Haha, det går i glemmeboka. Enten må det være i oppmerksomheten min, eller så forsvinner den bak noe. Jeg kan gå ut og kjøpe en liter melk. Det går bra, for da er turen i seg selv en påminnelse av formålet. Men om jeg skal plukke opp en liter melk på vei hjem fra jobb. Nei.

Det er som det som glipper fra aktiv oppmerksomhet aldri dukker opp igjen, med mindre det kommer et eksternt stimuli som retter oppmerksomheten mot det. Andre synes å ha minst to nivåer av oppmerksomhet. En aktiv, her-og-nå-oppmerksomhet, og en bortgjemt oppmerksomhet som kaster inn tanker og husk-på-ting på riktig tid og sted.

I mangel av denne magiske evnen til at ting jeg skal huske på dukker opp av seg selv, er jeg nødt til å ty til eksterne stimuli, enten det er håndskrevne lapper, visuell plassering på skrivebordet mitt (for at jeg skal huske det), eller det er varsel fra en eller annen app på mobilen. Jeg er kort og godt oppmerksomhetsmessig handicappet.

Du ser det ikke på meg …

Du kan ikke se på meg at jeg er en surrekopp med ADD eller ADHD uten H. Stort sett er jeg stille og rolig. Ofte kommer jeg med gode, og kanskje glimrende analyser, selv om jeg sliter med å formulere det. Jeg ser gjerne sammenhenger andre ikke ser, og jeg kan skissere hva som trengs å gjøres. Jeg er ikke noen Supermann, men jeg er temmelig nær … helt til noe skal gjøres.

Det er nettopp fordi jeg er et øyeblikkets mann at jeg gir så godt inntrykk i forkant. Men jeg er ingen traust og stødig kar når det kommer til gjennomføringen – jeg virrer rundt, og fokuset stjeles av hva som måtte være mest i synsfeltet akkurat da. Så jeg kunne levert på en glimrende måte, men de andre mumler av erfaring at jeg ikke er så leveringsdyktig, og at jeg har et «dårlig» forhold til tid.

Men kanskje gir jeg så godt inntrykk i forkant nettopp fordi jeg fokuserer på det som er her og nå og glemmer alt det andre. Jeg er 100% fokus her og nå, men jeg klarer ikke å styret fokuset mitt. Dersom det vi holder på med nå er spennende, så er jeg i supermodus.

… men dersom det vi holder på med her-og-nå ikke er spennende nok til å fylle hele oppmerksomheten min? Da flyter fokuset mitt forrædersk videre og plukker opp noe annet. Og jeg er «borte» fra det vi holder på med. Da kan jeg sitte på et møte og plutselig innse at jeg har vært et helt annet sted 10 minutter. For jeg klarer ikke å dele fokuset mitt 30% på kjedelig møte og 70% på hva skal jeg gjøre i kveld. Min oppmerksomhet er ikke stykkevis og delt, den er helt og holdent udelelig. På godt og vondt.

 

Uff, ikke i dag …

Noe av det aller mest frustrerende og deprimerende ved å være ADD’er er å oppleve angsten knyttet til frister. Frister er så enkelt, men akk så vanskelig. De er enkelt fordi noe skal være gjort innen et visst punkt på tidsaksen. Dermed blir et en prosess – ja det reneste gantt-diagrammet – for å treffe den tidsfristen med relevant margin.

Men jeg har ikke nok følelse for tid-og-sted til å fikse alt det. Jeg klare jo knapt å huske én ting, hvordan skal jeg klare å huske fem-seks ting som skal gjøre i riktig rekkefølge innen et bestemt tidpunkt?

Et eksempel: Jeg skal poste et brev med en skjema. Jeg må huske å fylle det ut og signere det. Så må jeg finne en konvolutt og skaffe et frimerke og så må jeg legge det i en postkasse. Men det å fylle det ut kan jeg gjøre når jeg har den konvolutten. Jeg vet at jeg har kjøpt en 20-pack med konvolutter flere ganger, men hvor ligger de? Og ikke har jeg lyst til å kjøpe enda flere konvolutter – som jeg bruker én av og så blir de liggende ett-eller-annet-sted. Og frimerke? Jeg får kjøpe et, men hvor selger de det. Har Narvesen? Jeg får stikke innom. Oi, de stengte 22:00. Jeg må få postlagt det i kveld. Ligger det ikke en døgnåpen kiosk i sentrum? Kanskje et av hotellene har? osv, osv.

Og det som er beskrevet over er dersom jeg angriper saken med handlekraft. Det som vanligvis skjer er at jeg tenker «neeeeeeeeei!» og fokuserer på noe annet og luller meg inn i selvbedraget om at i morgen …. i morgen den dag … ja i morgen tidlig, da skal jeg fikse det. Da er butikkene åpne. Jeg kan gå på postkontoret og kjøpe ett frimerke og én konvolutt.

Og morgenen etter er det glemt, og så fortsetter det.

 

Tunnelsyn

Jeg har et slags tunelsyn på hukommelsen, eller du kan tenke deg det som jeg husker ting som om jeg betrakter historien gjennom et nøkkelhull. Der andre synes å ha oversikt over ‘alt’ de har gjort, der klarer jeg bare å fokusere på noe dersom noe eller noen dirigerer meg til det.

Det kan vel best beskrive som «ute av syne, ute av sinn» – ikke fordi jeg vil glemme det, men fordi hodet mitt ikke evner å holde i et rød tråd i bakhodet mens jeg skifter hovedfokuset til noe annet.

«Kan du kjøpe en liter melk på vei hjem?» «Jada» … men det fungerer ikke, for det er minutter og kanskje timer i mellom forespørsel og når jeg går forbi den butikken der jeg kan kjøpe melka. Jeg har ikke sjanse. Hos ‘normale’ folk dukker visst tanken på å kjøpe melk opp av seg selv på riktig tid og riktig sted. Det er et sted mellom uforståelig og magisk-mystisk for meg. I beste fall ramler det inn i hjernen min på et tilfeldig tidspunkt «shit! du glemte å kjøpe den melka», men som regel tenker jeg ikke på det før jeg står hjemme og noen spør meg om hvor melka er.

Jeg kan forsøke å bøte på det gjennom å få mobilen til å pipe når jeg er nær den butikken, eller på det tidspunktet da jeg regner med å være der. Eller jeg kan skrive det på todo-lista – den som bare fungerer om jeg har en fundamentalistisk innstilling til den.

Det er ikke at jeg har glemt melka – ikke egentlig. Jeg husker det når jeg kommer på det. Det er at jeg bare ikke kommer på det. Som ADD’er må du skille mellom huske/glemme som én ting, og komme-på/ikke-kom-på som noe annet. Jeg husker alt sammen såsnart jeg får et hint, men jeg trenger hintet for å huske på det.

Tidsdimensjonen

Jeg har en ganske god forståelse av de tre romlige dimensjoner, men kanskje mine problemer er at jeg ikke har like god forståelse av tidsdimensjonen. Joda, jeg kan klokka og kalenderen, og jeg kan regne med tid og jeg kan estimere hvor lenge en oppgave tar. Men i praksis er ikke tidsdimensjonen noe jeg forholder meg til.

Det er som jeg går i et hus med lave takbjelker og hele tiden slår hodet opp i dem. Man skulle tro at man instinktivt lærer å bøye hodet – og de fleste ville etterhvert gjøre det. For meg og ADD-I og tid slår jeg hodet i ‘tidsbjelken’ hele tiden. Igjen og igjen.

Det som er mest frustrerende er at jeg vet at jeg gjør det, men fortsetter å gjøre det. Jeg bestemmer meg for å endre det, men fortetter allikevel. Igjen og igjen.

Skolen har skylda

Det er skolen som har skylda, mente jeg lenge. Skylda for hva da? At jeg ikke lærte gode arbeidsvaner. Tanken var at jeg var så flink at jeg ikke trengte å lese på leksene. Dermed fikk jeg heller aldri arbeidet inn gode arbeidsvaner.

Når det kom til standpunktkarakterer var strategien min å sette opp en mine som om jeg kjedet meg litt, dersom det var andre som kunne svare. Som regel kunne jeg svaret sånn omtrentlig, men siden jeg ‘aldri’ gjorde lekser, så visste jeg aldri om jeg ville treffe helt rett. Da var det bedre å vente til læreren begynte å vandre ut i geografien utenfor pensum. Da rakte jeg opp hånda og flesket til med masse triva og sikret meg enda en god karakter.

De trodde jeg gjorde leksene, men det gjorde jeg aldri. Jeg elsket å lese leksikon, og kunne sitte i timesvis å følge tråder og referser til nye og spennede tema jeg aldri hadde hørt om. Pensumboka kunne gå hjem og vogge. Den strategien fungerte selvfølgelig ikke med stiloppgaver, og stil var noe av det jeg hatet mest. Det var ingen måte å hurtigskrive en stil. Og det var var ingen måte å fake’e en stil om du ikke hadde gjort den. Alt det andre kunne til en viss grad ordnes ‘etter snar’, men stil måtte være ‘føre var’. Dessuten syntes jeg alle stiloppgavene var teite.

Jeg forstod ikke at problemet var mitt forhold til lekser, ikke at skolen ikke stilte høye nok krav til meg. Problemet var ikke at skolen ikke gav meg individuelt tilpassede oppgaver, men at jeg aldri ville gjøre dem, uansett hvilket nivå de hadde lagt på. Om skolen skulle anklages for noe, måtte det være at de aldri gjennomskuet meg, men gav meg toppkarakterer på all lekseskulkingen min, sålenge jeg klarte å svare for meg.

Bakgrunns-TV

Noe av det verste jeg vet, er når noen setter på en TV eller en radio som litt bakgrunnslyd. Det er direkte sabotasje av hjernen min.

Dersom jeg skal følge med å en samtale og det går en radio i bakgrunnen, så klarer jeg ikke å la være å vingle mellom de to. Jeg kan forsøke å konsetrere meg om samtalen, men det fungerer ikke.

Det er ikke problemstillingen som hørselshemmede har, der de ikke klarer å posisjonsbestemme lyd og derfor ikke klarer å skille ut én samtale fra en annen. Dersom radio-stemmen henvender seg til meg, så sklir oppmerksomheten i den retningen. ‘Følge med!’ sier min kone, som ikke forstår at det er nettopp dét jeg gjør – på to samtaler samtidig, og uten at jeg kan noe for det.

Det går bra dersom radioen ikke har noe meningsbærende informasjon. Dersom det er musikk, så kan det gå greit. Det samme gjelder på bussen. Jeg synes bergensere og amerikanere er slitsomme! De snakker så høyt. De nærmest roper til hverandre, selv når de sitter ved siden av hverandre. Vanlige nordmenn mumler til hverandre på bussen, men når det kommer en new yorker, eller bergener eller type med mobil – da lytter jeg. Det vil si, det er ikke egentlig jeg som lytter for jeg ville egentlig heller konsentrert meg om boka jeg forsøker å lese. Men konsentrasjonen min gir meg ikke fred, jeg klarer ikke å la være. Jeg klarer bare ikke å stenge det ute, enda så gjerne jeg ville.

Konsentrasjonsvansker?

Konsentrasjonsvansker er en dårlig oversettelse av ‘attention deficit’. Problemet er ikke at jeg sliter med å kunne konsentrere meg. Jeg sliter med å styre hva jeg skal konsentrere meg om.

Enkelte ting kan jeg konsentrere meg om til dommedag og tilbake. Jeg kan sitt å jobbe med det og så plutselig burde jeg vært i seng for flere timer siden. Men jeg klarer ikke for mitt bare liv å bestemme meg for å konsentrere meg om en bestemt ting. Det må matche konsentrasjonsevnens ‘egen fri vilje, for jeg klarer ikke å styre den. Konsentrasjonen min lever nærmest sitt eget liv.

Jeg skulle så gjerne si ‘hopp’ til den og få den til å hoppe. Jeg har forsøkt det i tredve år, men det fungerer temmelig dårlig. Det hender den later som for en kortere periode, liksom for å narre meg til å tro at jeg kan styre den, men jeg har egentlig null kontroll over den.

Etter å ha lært mer om ADD og akseptert at jeg har det, har jeg innsett at jeg har gjort det feil hele tiden. Jeg kan ikke tvinge konsentrasjonen min til noe som helst, den må lokkes – jeg må jobbe med den, ikke forsøke å tvinge den til underkastelse. Jeg antar at ‘normale’ folk kan konsentrere seg om noe, like så lett som man kan styre en bil. Men jeg kan ikke.