Livet mitt er styrt av tidsfrister. Dersom det ikke er en frist på noe, så skjer det ikke noe, i hvert fall ikke før tidsfristen nærmer seg. … dessverre.

Det er egentlig veldig slitsomt. Jeg føler meg som en ball som sparkes rundt på fotballbanen, styrt at andres mål og prioriteringer (eller rettere sagt tidsfrister), selv om jeg innser at dersom jeg bruker tiden før tidsfristene går ut bedre, så ville jeg skape mer handlingsrom for meg selv.

Likevel er det om jeg har på meg et par digre skylapper for å kunne organisere meg selv og at det bare er en snarlig tidsfrist om klarer å riste jordnær virkelighetsoppfattelse inn i meg. På den ene siden er det nyttig med tidsfrister, for da vet jeg at jeg tror til når den nærmere seg. På den andre siden er det temmelig fortvilende å ikke ha større styring.

Jeg har ofte tenkt på hva det er som får meg til å ignorere tidsfristene når de er langt unna, men som samtidig gjør at jeg kan prestere dobbelt når de nærmer seg.

1. Det er ikke mangel på forståelse. Jeg har bommet så ofte at jeg vet hva jeg trenger å gjøre. Jeg er nærmest mester i å planlegge det, men jeg klarer ikke å gjennomføre det.
2. Det er dovenskap, tror jeg da. For jeg gjør så mye annet i stedet.
3. Det er ikke mangel på prioritering, i hvert fall ikke mangel på å ville prioritere.

Av erfaring virker det som det koker inn til to ting:

Aller først er det en solid mangel på evne til å fokusere på det som ikke interesserer meg. Jeg vet at en eller annen reiseregning må leveres. Jeg forstår det. Jeg kunne trengt pengene jeg får refundert. Jeg er enig i at systemet skal være slik, selv om det er et administrativt søl. Jeg ønsker ærlig og oppriktig at jeg gjorde det unna i god tid – dagen etter reisen f.eks. Men … seriøst, å skrive en reiseregning er omtrent like sexy som å ta oppvasken. Og uten at ekte motivasjon driver meg til det, så klarer jeg heller ikke å fremmane nok fokus til å ta tak i det.

Og dernest, i hodet mitt finnes to tider: nå og ikke-nå. Det som er nå er interessant (ellers er det ikke-nå), det er intenst, det er engasjerende, det er “connected” til alt annet, og det er nedoverbakke å jobbe med det. Alt det andre er ikke-nå, og det er arkivert ett-eller-annet sted. Det er ikke oppmerksomheten. Med mindre noe eksternt sender det i fleisen på meg er det glemt for evig og alltid.

Det som er ikke-nå er enten fortid, og glemt, eller det er fremtid og skjøvet foran meg til det plutselig er fortid – litt som det tre gradene av viktighet: haster, haster-veldig og haster-ikke-lengre.

Ja, og reiseregninger er en spesielt ond twist på dette. Det er blant de tingene der andre lager “myke” frister … frister du kan oversitte uten at det får konsekvens for andre enn deg selv. Når de sier du må levere reiseregningen innen den 17. i måneden om du skal ha pengene innen så-og-så, så er det så lett å oversitte. Det er en falsk frist. Det er ingen andre som blir sinte, lei seg eller mister liv eller lemmer. Jo nærmere man kommer den 17. i måneden, jo mer tenker man, jeg skal gjøre det, men det er fremdeles god tid. Og så en dag innser man at det må i stedet bli den  17. i neste måned i stedet.