Her er en liste over faresignaler får når du er i ferd med å styre ut i geografien, basert på min egen erfaring. Når du forteller deg selv noe av dette, så husk at det er ADHD-hjernen din som forsøker å bagatellisere eller dekke over egen utilstrekkelighet.

1. “Det er bedre å gjøre dette i morgen.” Kanskje er det sant, men oftest er en et selvbedrag for å slippe å gjøre det idag. Det er med andre ord en utsettelsesstrategi. Koker det kanskje ned til at du ikke orker å starte på det nå, og så utsetter du det?
2. “Jeg yter best når tidsfristen nærmer seg.” Neppe, men det er kanskje først da du i det hele tatt klarer å yte noe som helst, så på et visst plan er det korrekt, men allikevel så feil. Dersom du sammenlikner hva du får til under press av en tidsfrist med hva du kunne fått til om du hadde jobbet planmessig, så blir bildet et annet.
3. “Det er bare en liten opphopning av arbeid, jeg er snart gjennom den.” Nei dessverre. Du kan tro alt som trengs er et skippertak og så er alt normalt, men det er selvbedrag. Du burde innsett nå at det er et personlighetstrekk, ikke en tilfeldighet som gjelder bare akkurat her og nå. Du kommer det aldri gjennom den lille opphopningen.
4. “Det gikk jo bra til slutt.“ Tja, du fikk levert noe, og det var innenfor rammene av det etterspurte – men du vet med deg selv at du kunne gjort det så mye bedre. Spør deg heller hvorfor du “halv-leverer“ fremfor å trøste deg selv med at det kunne gått verre.
5. “Jeg lover å huske det!” … Yeah, right. Det er ute av syne, ute av sinn. Det er faktisk ikke din feil, det er hukommelsen din som er konstruert slik at du må ha ytre stimuli. Du kommer ikke på ting bare fordi de er viktige eller du lar lovet det. Du kommer på ting fordi de er ekte viktige for deg – eller fordi du har konstruert ytre stimuli til å minne deg på det.
6. “Jeg har ikke ADHD.”  Kanskje ikke, men det har blitt en lav-status “diagnose” som ingen vil ha. Problemet er ikke at det er noe du velger å ha. Den forsvinner ikke bare fordi du ikke vil ha den eller ignorerer den. Tvert om. Skal du leve med den må du ta hensyn til den.
7. “Vi gjør det sånn, sånn og sånn.“ Ja, flott. Du vet hva som trengs, du kan begrunne hvorfor, planlegge hvordan, kalenderføre når, og beskrive hvem som gjør hva. Men problemet ditt er ikke planlegging, men gjennomføring og oppfølging. Du er flink på idégenerering, og dermed tror folk du er flink på gjennomføring. Akk, så feil de tar.

Hver gang du hører deg selv si noe av dette, så stopp opp og konfrontér deg selv. Driver du med selvbedrag eller er det reelt?

Dersom vi tar utgangspunkt i at vi med ADHD er forskjellige fra de uten, så ikke handicap deg selv ved å forsøke å stille opp i livets store kappløp på deres premisser. De klarer å løpe fra deg på planlegging og gjennomføring av egentlig kjedelige oppgaver. Det er som om du stiller til en basketballkamp som kortvokst men med innstillingen om at du bare trenger å legge litt mer innsats i det. Nja, kanskje … men egentlig ikke.

Hopp heller av hele det kjøret og finn noe som fungerer for deg. Hva er det som får deg til å tikke og gå? Dersom det ikke er administrasjon og byråkrati og prosjektplanlegging, så hold deg unna det. Ikke tenk: “jeg liker det ikke, og jeg er dårlig på det, men om jeg bare prøver litt ekstra, så klarer jeg det like godt som alle andre.”

Ikke la andres lovsynging og forherligelse av sikkert nyttige oppgaver diktere deg til å satse på å spille på deres premisser. Dersom det ikke ligger for deg, så styr unna. Dersom du allerede har gått på bommert etter bommert etter bommert med prosjektstyring og slikt, så kutt det heller ut. Det starter allerede i skolen med lekser du aldri kommer igang med, med store visjoner du etterlater halvgjennomførte, og ting du aldri kommer igang med før det egentlig er for sent. DET er ikke du det er noe galt med, det er de prioriteringene man har innprentet deg som ikke er kompatible med deg. Jeg vet at det er lett å si, og jeg vet at det kanskje er umulig å komme seg helt unna, men forsøk å dra det i en retning bort fra det som ikke fungerer for deg. Test det. Se om det fungerer for deg, og deserter det om det ikke er din greie.

Finn heller det som engasjerer deg, og fordyp deg i dét, selv om det måtte være aldri så “feil” utfra ulike sosiale, familiære betraktninger. Du vil prestere langt bedre der, selv om det ikke er med like høy status som det som de “funksjonstypiske” sikter på. Hemmeligheten er at du må kombinere det som virkelig interesserer og engasjerer deg med den enorme hyperfokuseringen som ADHD gir deg. Da er du faktisk nesten uslåelig. De funksjonstypiske kan ikke hyperfokusere på samme måte som deg, men de kan planlegge, gjennomføre og prosesstyre. Det er ingen dårlig erstatning, og kanskje er det nødvendig i enkelte sammenhenger. Men det er ikke din “greie”.

Denne hemmeligheten kommer med en beskrankning. Du kan ikke selv velge hva du vil engasjere deg i. Det er temaet som velger deg, på en måte. Du kan la deg rive med og starte på en spennende tur, eller du kan klamre deg fast til noe du tror du burde fokusere på. Det er ikke din prioritering, det er et kall som du kan ta opp eller kjempe mot. Ikke vent for lenge med å ta imot kallet.

Livet mitt er styrt av tidsfrister. Dersom det ikke er en frist på noe, så skjer det ikke noe, i hvert fall ikke før tidsfristen nærmer seg. … dessverre.

Det er egentlig veldig slitsomt. Jeg føler meg som en ball som sparkes rundt på fotballbanen, styrt at andres mål og prioriteringer (eller rettere sagt tidsfrister), selv om jeg innser at dersom jeg bruker tiden før tidsfristene går ut bedre, så ville jeg skape mer handlingsrom for meg selv.

Likevel er det om jeg har på meg et par digre skylapper for å kunne organisere meg selv og at det bare er en snarlig tidsfrist om klarer å riste jordnær virkelighetsoppfattelse inn i meg. På den ene siden er det nyttig med tidsfrister, for da vet jeg at jeg tror til når den nærmere seg. På den andre siden er det temmelig fortvilende å ikke ha større styring.

Jeg har ofte tenkt på hva det er som får meg til å ignorere tidsfristene når de er langt unna, men som samtidig gjør at jeg kan prestere dobbelt når de nærmer seg.

1. Det er ikke mangel på forståelse. Jeg har bommet så ofte at jeg vet hva jeg trenger å gjøre. Jeg er nærmest mester i å planlegge det, men jeg klarer ikke å gjennomføre det.
2. Det er dovenskap, tror jeg da. For jeg gjør så mye annet i stedet.
3. Det er ikke mangel på prioritering, i hvert fall ikke mangel på å ville prioritere.

Av erfaring virker det som det koker inn til to ting:

Aller først er det en solid mangel på evne til å fokusere på det som ikke interesserer meg. Jeg vet at en eller annen reiseregning må leveres. Jeg forstår det. Jeg kunne trengt pengene jeg får refundert. Jeg er enig i at systemet skal være slik, selv om det er et administrativt søl. Jeg ønsker ærlig og oppriktig at jeg gjorde det unna i god tid – dagen etter reisen f.eks. Men … seriøst, å skrive en reiseregning er omtrent like sexy som å ta oppvasken. Og uten at ekte motivasjon driver meg til det, så klarer jeg heller ikke å fremmane nok fokus til å ta tak i det.

Og dernest, i hodet mitt finnes to tider: nå og ikke-nå. Det som er nå er interessant (ellers er det ikke-nå), det er intenst, det er engasjerende, det er “connected” til alt annet, og det er nedoverbakke å jobbe med det. Alt det andre er ikke-nå, og det er arkivert ett-eller-annet sted. Det er ikke oppmerksomheten. Med mindre noe eksternt sender det i fleisen på meg er det glemt for evig og alltid.

Det som er ikke-nå er enten fortid, og glemt, eller det er fremtid og skjøvet foran meg til det plutselig er fortid – litt som det tre gradene av viktighet: haster, haster-veldig og haster-ikke-lengre.

Ja, og reiseregninger er en spesielt ond twist på dette. Det er blant de tingene der andre lager “myke” frister … frister du kan oversitte uten at det får konsekvens for andre enn deg selv. Når de sier du må levere reiseregningen innen den 17. i måneden om du skal ha pengene innen så-og-så, så er det så lett å oversitte. Det er en falsk frist. Det er ingen andre som blir sinte, lei seg eller mister liv eller lemmer. Jo nærmere man kommer den 17. i måneden, jo mer tenker man, jeg skal gjøre det, men det er fremdeles god tid. Og så en dag innser man at det må i stedet bli den  17. i neste måned i stedet.