Jeg har et slags tunelsyn på hukommelsen, eller du kan tenke deg det som jeg husker ting som om jeg betrakter historien gjennom et nøkkelhull. Der andre synes å ha oversikt over ‘alt’ de har gjort, der klarer jeg bare å fokusere på noe dersom noe eller noen dirigerer meg til det.

Det kan vel best beskrive som «ute av syne, ute av sinn» – ikke fordi jeg vil glemme det, men fordi hodet mitt ikke evner å holde i et rød tråd i bakhodet mens jeg skifter hovedfokuset til noe annet.

«Kan du kjøpe en liter melk på vei hjem?» «Jada» … men det fungerer ikke, for det er minutter og kanskje timer i mellom forespørsel og når jeg går forbi den butikken der jeg kan kjøpe melka. Jeg har ikke sjanse. Hos ‘normale’ folk dukker visst tanken på å kjøpe melk opp av seg selv på riktig tid og riktig sted. Det er et sted mellom uforståelig og magisk-mystisk for meg. I beste fall ramler det inn i hjernen min på et tilfeldig tidspunkt «shit! du glemte å kjøpe den melka», men som regel tenker jeg ikke på det før jeg står hjemme og noen spør meg om hvor melka er.

Jeg kan forsøke å bøte på det gjennom å få mobilen til å pipe når jeg er nær den butikken, eller på det tidspunktet da jeg regner med å være der. Eller jeg kan skrive det på todo-lista – den som bare fungerer om jeg har en fundamentalistisk innstilling til den.

Det er ikke at jeg har glemt melka – ikke egentlig. Jeg husker det når jeg kommer på det. Det er at jeg bare ikke kommer på det. Som ADD’er må du skille mellom huske/glemme som én ting, og komme-på/ikke-kom-på som noe annet. Jeg husker alt sammen såsnart jeg får et hint, men jeg trenger hintet for å huske på det.