Månedlige arkiver: februar 2017

Du ser det ikke på meg …

Du kan ikke se på meg at jeg er en surrekopp med ADD eller ADHD uten H. Stort sett er jeg stille og rolig. Ofte kommer jeg med gode, og kanskje glimrende analyser, selv om jeg sliter med å formulere det. Jeg ser gjerne sammenhenger andre ikke ser, og jeg kan skissere hva som trengs å gjøres. Jeg er ikke noen Supermann, men jeg er temmelig nær … helt til noe skal gjøres.

Det er nettopp fordi jeg er et øyeblikkets mann at jeg gir så godt inntrykk i forkant. Men jeg er ingen traust og stødig kar når det kommer til gjennomføringen – jeg virrer rundt, og fokuset stjeles av hva som måtte være mest i synsfeltet akkurat da. Så jeg kunne levert på en glimrende måte, men de andre mumler av erfaring at jeg ikke er så leveringsdyktig, og at jeg har et «dårlig» forhold til tid.

Men kanskje gir jeg så godt inntrykk i forkant nettopp fordi jeg fokuserer på det som er her og nå og glemmer alt det andre. Jeg er 100% fokus her og nå, men jeg klarer ikke å styret fokuset mitt. Dersom det vi holder på med nå er spennende, så er jeg i supermodus.

… men dersom det vi holder på med her-og-nå ikke er spennende nok til å fylle hele oppmerksomheten min? Da flyter fokuset mitt forrædersk videre og plukker opp noe annet. Og jeg er «borte» fra det vi holder på med. Da kan jeg sitte på et møte og plutselig innse at jeg har vært et helt annet sted 10 minutter. For jeg klarer ikke å dele fokuset mitt 30% på kjedelig møte og 70% på hva skal jeg gjøre i kveld. Min oppmerksomhet er ikke stykkevis og delt, den er helt og holdent udelelig. På godt og vondt.

 

Uff, ikke i dag …

Noe av det aller mest frustrerende og deprimerende ved å være ADD’er er å oppleve angsten knyttet til frister. Frister er så enkelt, men akk så vanskelig. De er enkelt fordi noe skal være gjort innen et visst punkt på tidsaksen. Dermed blir et en prosess – ja det reneste gantt-diagrammet – for å treffe den tidsfristen med relevant margin.

Men jeg har ikke nok følelse for tid-og-sted til å fikse alt det. Jeg klare jo knapt å huske én ting, hvordan skal jeg klare å huske fem-seks ting som skal gjøre i riktig rekkefølge innen et bestemt tidpunkt?

Et eksempel: Jeg skal poste et brev med en skjema. Jeg må huske å fylle det ut og signere det. Så må jeg finne en konvolutt og skaffe et frimerke og så må jeg legge det i en postkasse. Men det å fylle det ut kan jeg gjøre når jeg har den konvolutten. Jeg vet at jeg har kjøpt en 20-pack med konvolutter flere ganger, men hvor ligger de? Og ikke har jeg lyst til å kjøpe enda flere konvolutter – som jeg bruker én av og så blir de liggende ett-eller-annet-sted. Og frimerke? Jeg får kjøpe et, men hvor selger de det. Har Narvesen? Jeg får stikke innom. Oi, de stengte 22:00. Jeg må få postlagt det i kveld. Ligger det ikke en døgnåpen kiosk i sentrum? Kanskje et av hotellene har? osv, osv.

Og det som er beskrevet over er dersom jeg angriper saken med handlekraft. Det som vanligvis skjer er at jeg tenker «neeeeeeeeei!» og fokuserer på noe annet og luller meg inn i selvbedraget om at i morgen …. i morgen den dag … ja i morgen tidlig, da skal jeg fikse det. Da er butikkene åpne. Jeg kan gå på postkontoret og kjøpe ett frimerke og én konvolutt.

Og morgenen etter er det glemt, og så fortsetter det.

 

Tunnelsyn

Jeg har et slags tunelsyn på hukommelsen, eller du kan tenke deg det som jeg husker ting som om jeg betrakter historien gjennom et nøkkelhull. Der andre synes å ha oversikt over ‘alt’ de har gjort, der klarer jeg bare å fokusere på noe dersom noe eller noen dirigerer meg til det.

Det kan vel best beskrive som «ute av syne, ute av sinn» – ikke fordi jeg vil glemme det, men fordi hodet mitt ikke evner å holde i et rød tråd i bakhodet mens jeg skifter hovedfokuset til noe annet.

«Kan du kjøpe en liter melk på vei hjem?» «Jada» … men det fungerer ikke, for det er minutter og kanskje timer i mellom forespørsel og når jeg går forbi den butikken der jeg kan kjøpe melka. Jeg har ikke sjanse. Hos ‘normale’ folk dukker visst tanken på å kjøpe melk opp av seg selv på riktig tid og riktig sted. Det er et sted mellom uforståelig og magisk-mystisk for meg. I beste fall ramler det inn i hjernen min på et tilfeldig tidspunkt «shit! du glemte å kjøpe den melka», men som regel tenker jeg ikke på det før jeg står hjemme og noen spør meg om hvor melka er.

Jeg kan forsøke å bøte på det gjennom å få mobilen til å pipe når jeg er nær den butikken, eller på det tidspunktet da jeg regner med å være der. Eller jeg kan skrive det på todo-lista – den som bare fungerer om jeg har en fundamentalistisk innstilling til den.

Det er ikke at jeg har glemt melka – ikke egentlig. Jeg husker det når jeg kommer på det. Det er at jeg bare ikke kommer på det. Som ADD’er må du skille mellom huske/glemme som én ting, og komme-på/ikke-kom-på som noe annet. Jeg husker alt sammen såsnart jeg får et hint, men jeg trenger hintet for å huske på det.

Faste rammer

Fra tid til annen leser vi om fanger i fengsel som ikke bli slippes ut. Det hender de begrunner det med at om de slippes ut, så blir det bare nye forbrytelser og masse spetakkel. Jeg tror jeg forstår dem. De takler en hverdag som er styrt, men ikke å ha full frihet til å gjøre hva de vil.

Med frihet kommer ansvar, og de har kanskje forsøkt så mange ganger før med å takle friheten. Og så går det bare inn i gamle spor. Da føles det kanskje bedre og tryggere å sitte inne. Det er mange ulemper, men man har faste rammer og slipper å forholde seg til å måtte ta valg og gjøre prioriteringer hele tiden.

Jeg har aldri satt inne, så jeg skal vel være forsiktig med å tolke. Men jeg vet fra meg selv at total frihet kan virke lammende. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på friheten, det er mer at jeg ikke klarer å velge de ‘rette’ tingene. Jeg kan forsøke å skape rammer for meg selv, men det fungerer jo ikke, for jeg vet at det er en selv-pålagt lissom-ramme.

Tidsdimensjonen

Jeg har en ganske god forståelse av de tre romlige dimensjoner, men kanskje mine problemer er at jeg ikke har like god forståelse av tidsdimensjonen. Joda, jeg kan klokka og kalenderen, og jeg kan regne med tid og jeg kan estimere hvor lenge en oppgave tar. Men i praksis er ikke tidsdimensjonen noe jeg forholder meg til.

Det er som jeg går i et hus med lave takbjelker og hele tiden slår hodet opp i dem. Man skulle tro at man instinktivt lærer å bøye hodet – og de fleste ville etterhvert gjøre det. For meg og ADD-I og tid slår jeg hodet i ‘tidsbjelken’ hele tiden. Igjen og igjen.

Det som er mest frustrerende er at jeg vet at jeg gjør det, men fortsetter å gjøre det. Jeg bestemmer meg for å endre det, men fortetter allikevel. Igjen og igjen.

Her sitter jeg og skriver …

Hvorfor sitter jeg her og skriver, egentlig? Jeg har et fly som går om fem timer og endel reise og innsats før det. Tja, fem timer er jo lenge til. Panikken over tidsfristene har ikke satt inn ennå. Den kommer nok, og så kommer jeg springende inn i avgangshallen i siste liten. Akkurat som sist.

Oi, det er bare fire timer til, jo! Jaja, masse tid fremdeles.

Arbeider visst best under stress

Mange sier at de arbeider best under stress, og at tidsfrister er bra for å få ting gjort. Alle forstår at det egentlig er tull og en litt skånsom måte å si at man ikke arbeider uten at en tidsfrist henger over en. Og jeg mistenker ADHD.

Min erfaring er at den beste måten å fokusere på noe, er å ha en umiddelbar tidsfrist hengende over en. Det er kombinasjonen av ‘må’ og ‘nå’. Det er ikke at jeg ikke kan å planlegge, jeg er flink til å planlegge. Problemet er at jeg aldri kommer i gang med det jeg har planlagt. Det eneste som kan fokusere meg, er forståelsen av at tidsfristen stirrer meg i hvitøyet og at det er negative konsekvenser involvert.

Til gjengjeld er jeg veldig flink til å ta ting på sparket. Jeg har alltid måttet ta ting på sparket. Jeg ser folk rundt meg som ruger og forbereder seg – og engster seg – for en oppgave. Jeg flagrer bekymringsløst rundt frem til det bare er ‘veien og tiden’ igjen, og så legger jeg enda én ‘performance of my life’. Etterpå lover jeg meg at neste gang skal jeg forberede meg bedre, men det skjer jo ikke.

Dersom ADD og ADHD er genetisk, og det sier man det er, må det være en evolusjonær grunn til at vi har overlevd opp gjennom generasjonene og ikke dødd ut. Kanskje har vi vært flinke til å trå til i usikre tider når man trenger å ta ting på sparket, mens alle de strukturerte har ledet an i tider med stabilitet når man har kunnet planlegge?

Skolen har skylda

Det er skolen som har skylda, mente jeg lenge. Skylda for hva da? At jeg ikke lærte gode arbeidsvaner. Tanken var at jeg var så flink at jeg ikke trengte å lese på leksene. Dermed fikk jeg heller aldri arbeidet inn gode arbeidsvaner.

Når det kom til standpunktkarakterer var strategien min å sette opp en mine som om jeg kjedet meg litt, dersom det var andre som kunne svare. Som regel kunne jeg svaret sånn omtrentlig, men siden jeg ‘aldri’ gjorde lekser, så visste jeg aldri om jeg ville treffe helt rett. Da var det bedre å vente til læreren begynte å vandre ut i geografien utenfor pensum. Da rakte jeg opp hånda og flesket til med masse triva og sikret meg enda en god karakter.

De trodde jeg gjorde leksene, men det gjorde jeg aldri. Jeg elsket å lese leksikon, og kunne sitte i timesvis å følge tråder og referser til nye og spennede tema jeg aldri hadde hørt om. Pensumboka kunne gå hjem og vogge. Den strategien fungerte selvfølgelig ikke med stiloppgaver, og stil var noe av det jeg hatet mest. Det var ingen måte å hurtigskrive en stil. Og det var var ingen måte å fake’e en stil om du ikke hadde gjort den. Alt det andre kunne til en viss grad ordnes ‘etter snar’, men stil måtte være ‘føre var’. Dessuten syntes jeg alle stiloppgavene var teite.

Jeg forstod ikke at problemet var mitt forhold til lekser, ikke at skolen ikke stilte høye nok krav til meg. Problemet var ikke at skolen ikke gav meg individuelt tilpassede oppgaver, men at jeg aldri ville gjøre dem, uansett hvilket nivå de hadde lagt på. Om skolen skulle anklages for noe, måtte det være at de aldri gjennomskuet meg, men gav meg toppkarakterer på all lekseskulkingen min, sålenge jeg klarte å svare for meg.

Bakgrunns-TV

Noe av det verste jeg vet, er når noen setter på en TV eller en radio som litt bakgrunnslyd. Det er direkte sabotasje av hjernen min.

Dersom jeg skal følge med å en samtale og det går en radio i bakgrunnen, så klarer jeg ikke å la være å vingle mellom de to. Jeg kan forsøke å konsetrere meg om samtalen, men det fungerer ikke.

Det er ikke problemstillingen som hørselshemmede har, der de ikke klarer å posisjonsbestemme lyd og derfor ikke klarer å skille ut én samtale fra en annen. Dersom radio-stemmen henvender seg til meg, så sklir oppmerksomheten i den retningen. ‘Følge med!’ sier min kone, som ikke forstår at det er nettopp dét jeg gjør – på to samtaler samtidig, og uten at jeg kan noe for det.

Det går bra dersom radioen ikke har noe meningsbærende informasjon. Dersom det er musikk, så kan det gå greit. Det samme gjelder på bussen. Jeg synes bergensere og amerikanere er slitsomme! De snakker så høyt. De nærmest roper til hverandre, selv når de sitter ved siden av hverandre. Vanlige nordmenn mumler til hverandre på bussen, men når det kommer en new yorker, eller bergener eller type med mobil – da lytter jeg. Det vil si, det er ikke egentlig jeg som lytter for jeg ville egentlig heller konsentrert meg om boka jeg forsøker å lese. Men konsentrasjonen min gir meg ikke fred, jeg klarer ikke å la være. Jeg klarer bare ikke å stenge det ute, enda så gjerne jeg ville.

Konsentrasjonsvansker?

Konsentrasjonsvansker er en dårlig oversettelse av ‘attention deficit’. Problemet er ikke at jeg sliter med å kunne konsentrere meg. Jeg sliter med å styre hva jeg skal konsentrere meg om.

Enkelte ting kan jeg konsentrere meg om til dommedag og tilbake. Jeg kan sitt å jobbe med det og så plutselig burde jeg vært i seng for flere timer siden. Men jeg klarer ikke for mitt bare liv å bestemme meg for å konsentrere meg om en bestemt ting. Det må matche konsentrasjonsevnens ‘egen fri vilje, for jeg klarer ikke å styre den. Konsentrasjonen min lever nærmest sitt eget liv.

Jeg skulle så gjerne si ‘hopp’ til den og få den til å hoppe. Jeg har forsøkt det i tredve år, men det fungerer temmelig dårlig. Det hender den later som for en kortere periode, liksom for å narre meg til å tro at jeg kan styre den, men jeg har egentlig null kontroll over den.

Etter å ha lært mer om ADD og akseptert at jeg har det, har jeg innsett at jeg har gjort det feil hele tiden. Jeg kan ikke tvinge konsentrasjonen min til noe som helst, den må lokkes – jeg må jobbe med den, ikke forsøke å tvinge den til underkastelse. Jeg antar at ‘normale’ folk kan konsentrere seg om noe, like så lett som man kan styre en bil. Men jeg kan ikke.