Sprikende påstander om matvarer

Du skal ikke romstere lenge på Internett før du ser påstandene om at enkelte matvarer virker positivt eller negativt på ADHD. Typisk er det blogginnlegg over lesten «10 matvarer du bør unngå» eller «7 ting du bør spise». Jeg mistenker at de stort sett kopierer fra hverandre, og at det er en viss bullshit-faktor involvert her.

Men la oss ta dem på alvor og se om de er noen konsistens her. Typisk er de fleste enige om at sukker og koffein er dumt.

everydayhealth.com er de skeptiske til frosne grønnsaker, fisk og sjømat. mens activebeat.com setter epler aller øverst, samt at de liker tunfisk, laks og hvit fisk – men til gjengjeld liker de ikke yoghurt eller andre produkter av kumelk. healthline.com mener derimot at epler er noe de fleste burde unngå. Noen mener melkeprodukter er tvilsomt, men yoghurt er bra, for det er fermentert. Livestrong.com mener at gluten er skummelt så hos dem er det ikke så mye rom for helkorn. Vitenskap.dk er enig at fisk er bra, men mener den bør være mager, og så vil de ha masse meieriprodukter i kosten. De fleste fraråder koffein, mens andre har gode erfaringer gjennom å egenmedisinere seg med kaffe.

Det er sannelig ikke lett å bli klok på noe som helst når råd og tips ser ut til å sprike i så mange forskjellige retninger.

Litt av problemet er at de snakker om ulike ting og vektlegger ulike aspekter. Noen råder å spise mye fisk fordi det er mye omega-3 i den, mens andre fraråder det fordi det skal være mye kvikksølv i den. Et annet problem er at et sett med symptomer kan komme av ulike bakenforliggende tilstander. Det som retter opp problemet og fjerner symptomet for én person, hjelper kanskje ikke for symptomene for en annen, fordi det er et annet bakenforliggende problem. Tenk på en bil … om du har tom bensintank, så stopper motoren og du får ikke startet. Løsningen er å fylle på mer bensin. Men dersom det ikke var tom bensintank, men drivstoffpumpa som hadde sluttet å fungere, så får du samme symptomene, men alle som sier «du må fylle på mer bensin» tar feil, og i verste fall får du bare masse bensinsøl. For selv om symptomet er likt, så er den bakenforliggende årsaken en annen.

Så det er sannelig ikke godt å vite hva man skal spise og hva man skal holde seg vekk fra. Men hva skal egentlig en stakkar gjøre? Sulte seg, liksom, av frykt for å spise noe «galt»?

 

Annonser

Sju selvbedrag

Her er en liste over faresignaler får når du er i ferd med å styre ut i geografien, basert på min egen erfaring. Når du forteller deg selv noe av dette, så husk at det er ADHD-hjernen din som forsøker å bagatellisere eller dekke over egen utilstrekkelighet.

  1. “Det er bedre å gjøre dette i morgen.” Kanskje er det sant, men oftest er en et selvbedrag for å slippe å gjøre det idag. Det er med andre ord en utsettelsesstrategi. Koker det kanskje ned til at du ikke orker å starte på det nå, og så utsetter du det?
  2. “Jeg yter best når tidsfristen nærmer seg.” Neppe, men det er kanskje først da du i det hele tatt klarer å yte noe som helst, så på et visst plan er det korrekt, men allikevel så feil. Dersom du sammenlikner hva du får til under press av en tidsfrist med hva du kunne fått til om du hadde jobbet planmessig, så blir bildet et annet.
  3. “Det er bare en liten opphopning av arbeid, jeg er snart gjennom den.” Nei dessverre. Du kan tro alt som trengs er et skippertak og så er alt normalt, men det er selvbedrag. Du burde innsett nå at det er et personlighetstrekk, ikke en tilfeldighet som gjelder bare akkurat her og nå. Du kommer det aldri gjennom den lille opphopningen.
  4. “Det gikk jo bra til slutt.“ Tja, du fikk levert noe, og det var innenfor rammene av det etterspurte – men du vet med deg selv at du kunne gjort det så mye bedre. Spør deg heller hvorfor du “halv-leverer“ fremfor å trøste deg selv med at det kunne gått verre.
  5. “Jeg lover å huske det!” … Yeah, right. Det er ute av syne, ute av sinn. Det er faktisk ikke din feil, det er hukommelsen din som er konstruert slik at du må ha ytre stimuli. Du kommer ikke på ting bare fordi de er viktige eller du lar lovet det. Du kommer på ting fordi de er ekte viktige for deg – eller fordi du har konstruert ytre stimuli til å minne deg på det.
  6. “Jeg har ikke ADHD.”  Kanskje ikke, men det har blitt en lav-status “diagnose” som ingen vil ha. Problemet er ikke at det er noe du velger å ha. Den forsvinner ikke bare fordi du ikke vil ha den eller ignorerer den. Tvert om. Skal du leve med den må du ta hensyn til den.
  7. “Vi gjør det sånn, sånn og sånn.“ Ja, flott. Du vet hva som trengs, du kan begrunne hvorfor, planlegge hvordan, kalenderføre når, og beskrive hvem som gjør hva. Men problemet ditt er ikke planlegging, men gjennomføring og oppfølging. Du er flink på idégenerering, og dermed tror folk du er flink på gjennomføring. Akk, så feil de tar.

Hver gang du hører deg selv si noe av dette, så stopp opp og konfrontér deg selv. Driver du med selvbedrag eller er det reelt?

Annonser

Ikke handicap deg selv

Dersom vi tar utgangspunkt i at vi med ADHD er forskjellige fra de uten, så ikke handicap deg selv ved å forsøke å stille opp i livets store kappløp på deres premisser. De klarer å løpe fra deg på planlegging og gjennomføring av egentlig kjedelige oppgaver. Det er som om du stiller til en basketballkamp som kortvokst men med innstillingen om at du bare trenger å legge litt mer innsats i det. Nja, kanskje … men egentlig ikke.

Hopp heller av hele det kjøret og finn noe som fungerer for deg. Hva er det som får deg til å tikke og gå? Dersom det ikke er administrasjon og byråkrati og prosjektplanlegging, så hold deg unna det. Ikke tenk: “jeg liker det ikke, og jeg er dårlig på det, men om jeg bare prøver litt ekstra, så klarer jeg det like godt som alle andre.”

Ikke la andres lovsynging og forherligelse av sikkert nyttige oppgaver diktere deg til å satse på å spille på deres premisser. Dersom det ikke ligger for deg, så styr unna. Dersom du allerede har gått på bommert etter bommert etter bommert med prosjektstyring og slikt, så kutt det heller ut. Det starter allerede i skolen med lekser du aldri kommer igang med, med store visjoner du etterlater halvgjennomførte, og ting du aldri kommer igang med før det egentlig er for sent. DET er ikke du det er noe galt med, det er de prioriteringene man har innprentet deg som ikke er kompatible med deg. Jeg vet at det er lett å si, og jeg vet at det kanskje er umulig å komme seg helt unna, men forsøk å dra det i en retning bort fra det som ikke fungerer for deg. Test det. Se om det fungerer for deg, og deserter det om det ikke er din greie.

Finn heller det som engasjerer deg, og fordyp deg i dét, selv om det måtte være aldri så “feil” utfra ulike sosiale, familiære betraktninger. Du vil prestere langt bedre der, selv om det ikke er med like høy status som det som de “funksjonstypiske” sikter på. Hemmeligheten er at du må kombinere det som virkelig interesserer og engasjerer deg med den enorme hyperfokuseringen som ADHD gir deg. Da er du faktisk nesten uslåelig. De funksjonstypiske kan ikke hyperfokusere på samme måte som deg, men de kan planlegge, gjennomføre og prosesstyre. Det er ingen dårlig erstatning, og kanskje er det nødvendig i enkelte sammenhenger. Men det er ikke din “greie”.

Denne hemmeligheten kommer med en beskrankning. Du kan ikke selv velge hva du vil engasjere deg i. Det er temaet som velger deg, på en måte. Du kan la deg rive med og starte på en spennende tur, eller du kan klamre deg fast til noe du tror du burde fokusere på. Det er ikke din prioritering, det er et kall som du kan ta opp eller kjempe mot. Ikke vent for lenge med å ta imot kallet.

 

Annonser

Den magiske tidsfristen

Livet mitt er styrt av tidsfrister. Dersom det ikke er en frist på noe, så skjer det ikke noe, i hvert fall ikke før tidsfristen nærmer seg. … dessverre.

Det er egentlig veldig slitsomt. Jeg føler meg som en ball som sparkes rundt på fotballbanen, styrt at andres mål og prioriteringer (eller rettere sagt tidsfrister), selv om jeg innser at dersom jeg bruker tiden før tidsfristene går ut bedre, så ville jeg skape mer handlingsrom for meg selv.

Likevel er det om jeg har på meg et par digre skylapper for å kunne organisere meg selv og at det bare er en snarlig tidsfrist om klarer å riste jordnær virkelighetsoppfattelse inn i meg. På den ene siden er det nyttig med tidsfrister, for da vet jeg at jeg tror til når den nærmere seg. På den andre siden er det temmelig fortvilende å ikke ha større styring.

Jeg har ofte tenkt på hva det er som får meg til å ignorere tidsfristene når de er langt unna, men som samtidig gjør at jeg kan prestere dobbelt når de nærmer seg.

  1. Det er ikke mangel på forståelse. Jeg har bommet så ofte at jeg vet hva jeg trenger å gjøre. Jeg er nærmest mester i å planlegge det, men jeg klarer ikke å gjennomføre det.
  2. Det er dovenskap, tror jeg da. For jeg gjør så mye annet i stedet.
  3. Det er ikke mangel på prioritering, i hvert fall ikke mangel på å ville prioritere.

Av erfaring virker det som det koker inn til to ting:

Aller først er det en solid mangel på evne til å fokusere på det som ikke interesserer meg. Jeg vet at en eller annen reiseregning må leveres. Jeg forstår det. Jeg kunne trengt pengene jeg får refundert. Jeg er enig i at systemet skal være slik, selv om det er et administrativt søl. Jeg ønsker ærlig og oppriktig at jeg gjorde det unna i god tid – dagen etter reisen f.eks. Men … seriøst, å skrive en reiseregning er omtrent like sexy som å ta oppvasken. Og uten at ekte motivasjon driver meg til det, så klarer jeg heller ikke å fremmane nok fokus til å ta tak i det.

Og dernest, i hodet mitt finnes to tider: nå og ikke-nå. Det som er nå er interessant (ellers er det ikke-nå), det er intenst, det er engasjerende, det er “connected” til alt annet, og det er nedoverbakke å jobbe med det. Alt det andre er ikke-nå, og det er arkivert ett-eller-annet sted. Det er ikke oppmerksomheten. Med mindre noe eksternt sender det i fleisen på meg er det glemt for evig og alltid.

Det som er ikke-nå er enten fortid, og glemt, eller det er fremtid og skjøvet foran meg til det plutselig er fortid – litt som det tre gradene av viktighet: haster, haster-veldig og haster-ikke-lengre.

Ja, og reiseregninger er en spesielt ond twist på dette. Det er blant de tingene der andre lager “myke” frister … frister du kan oversitte uten at det får konsekvens for andre enn deg selv. Når de sier du må levere reiseregningen innen den 17. i måneden om du skal ha pengene innen så-og-så, så er det så lett å oversitte. Det er en falsk frist. Det er ingen andre som blir sinte, lei seg eller mister liv eller lemmer. Jo nærmere man kommer den 17. i måneden, jo mer tenker man, jeg skal gjøre det, men det er fremdeles god tid. Og så en dag innser man at det må i stedet bli den  17. i neste måned i stedet.

Feeling overwhelmed

Det er kanskje den vanligste følelsen når hverdagen treffer en:  at det bare blir altfor mye, at man blir overveldet.

Det er så mye enklere å utsette det enn å starte på første del. Alle effektivitetseksperter kan snakke så mye de vil om dørstokkmila og slikt, men det har ikke så mye å gjøre med at første bit er litt brattere enn resten. Jeg tror det har å gjøre med at når du har bitt over første biten, så siter du der med enda et ufullført prosjekt. Det er så mange av dem fra før. Du blir overveldet.

Jepp, det har ikke med frykten for å måtte gjøre noe, det har frykten for å få enda en ting å gjøre – som du feiler gjennom *enda* en gang ikke å klare å følge opp tidsfrister. Sålenge noe er ustartet, så er den fremdeles utenfor fokus. Du føler deg overveldet nok fra før, om du ikke skal ta på deg enda ett prosjektu

Joda, jeg vet at det er selvbedrag, og at prosjektet, hva det nå enn måtte være, kommer til å komme tilbake og bite deg senere. Det er ikke så mentalt plagsomt sålenge tidsfrister og sånt ligger i lang fremtid. Men når de er passert, er det en ‘fait acompli’ at du ikke kom i mål (og du har oppfylt egenforventningen om at du ikke kommer til å klare det), da er det angeren setter inn. Det er aller verst når du nærmer deg tidsfristen, og du bare ikke orker å ta tak i ett prosjekt til – samtidig som du vipper mellom at du kanskje har akkurat nok tid og at du enda en gang har feilet.

Som et flatt batteri

Ofte føler jeg det som jeg er en bil med nesten-flatt batteri, eller feil drivstoff. Jeg vet hva som skal gjøres, jeg kan planlegge det, jeg forstår konsekvensene av å ikke gjøre det, jeg har erfaringene av ikke å ha gjort det tidligere … men …

Når det skal gjøres – når gassen trykkes inn for å akselerere – da sier motoren bare putt-putt og så går alt så usigelig tregt. Men om det er noe jeg er motivert til, da går det unna.

Problemet mitt er ikke å klare å gjøre ting, men å finne motivasjonen til å orke å komme igang med det – og få klare å holde på avstand de digresjonene som som gir motivasjon og arbeidslyst. Til nå er den eneste motivatoren jeg klarer å finne skrekken ved å se deadline i hvitøyet. Det er en effektiv, men ikke spesielt konstruktiv motivator.

Jeg har en fokuserings- og motiveringsutfordring. Det som er synd, er at jeg evalueres etter hva jeg klarer å levere når jeg er motivert, men jeg gis oppgaver etter hva som trengs å gjøres. Om jeg ikke kan tvinge hodet mitt til å være motivert, så kan jeg heller ikke levere like raskt og entusiastisk som når jeg er ‘naturlig motivert’. Urk!

Tidsforståelsen

Noen hevder at kjernen i ADHD og ADD har å gjøre med en annerledes tidsforståelse, at man ikke tenker tid på samme måte som «de normale». Tja, det er i det minste et symptom. Og kanskje har de rett, dersom man bare forstod tiden rett, så ville man klare å kick’e inn nok viljestyrke til å starte. Det er som om jeg er fargeblind og de andre ser farger og har en dimensjon og en forståelse jeg kort og godt er blind for.

Men jeg tviler. Jeg tror ikke andre forstår tid helt annerledes enn meg. Det må i det minste være noe mer enn bare en forståelse av tid som er forklaringen. Joda, jeg kan fortape meg i noe og fullstendig glemme tiden og plutselig innse at timene har fløyet av gårde. Men det handler ikke om at jeg ikke forstår konseptet ‘tid’ på normal måte. Det handler om at noe faktisk har motivert meg såpass at jeg har konsentrert meg 100% og blokkert ut alle andre impulser.

Normalt er det aller meste jeg gjør en oppoverbakke impulsmessig. Veien fremover er minelagt med et utall mulige digresjoner, avledninger og impulser. «Oi! Se, så kult» og så er vi ute på et sidespor igjen. Men når jeg først blir fokusert på noe, så er det nedoverbakke impulsmessig. Om en mulig digresjon kom og bet meg i nesa, ville jeg bare si «mmm, litt senere, ok?»

Jeg tror ikke det har med tidsforståelsen å gjøre. Det høres mer ut som om teorien om dopamin passer. Jeg bruker så mye tid og energi «i oppoverbakken» på overbevise meg selv om å komme igang med noe uten at det flyter nok belønnende dopamin, at når det plutselig kommer en oppgave som motiverer og engasjerer, så går det virkelig unna i nedoverbakken for min stakkars dopamin-utarmede hjerne. Og da må alt annet vente.

Jeg skulle bare ønske at det var litt færre og litt mindre bratte oppoverbakker, og litt flere nedoverbakker, om de hadde vært aldri så slake.

Hva er egentlig galt?

Man kan gjennomanalysere symptomer og slikt, men i mitt hode koker hele problemstillingen inn til til to grunnproblemer. Det første er evnen til å glemme selv de mest trivielle ting – kanskje spesielt de mest trivielle ting. Vi kan ta mer om det en annen gang.

Det andre er at den delen av hjernen som planlegger ikke klarer å kommunisere med den delen av hjernen som iverksetter. Jeg er en god planlegger, og jeg mangler ikke evnene til å iverksette (hjemmet mitt er fullt at iverksatte, halvferdige prosjekter). Men i hodet klarer ikke ‘planleggingsdelen’ å styre og prioritere for ‘gjennomføringsdelen’.

Noen har ment at det som skiller oss fra dyrene er evnen til å selv-motivere oss. Sult kan motivere oss til å finne noe å spise, men det er ikke innlysende at du leter ikke etter noe å spise når du er mett. Mennesket kan motivere seg til å samle mat selv når man er mett. Det samme kan forsåvidt også et ekorn, men ekornet er instinktdrevet og samler mat fordi det er hard-wire’et i dem. Mennesket kan tenke, analysere og planlegge, og så selv-motivere seg til å utføre.

Som ADHD/ADD-person har du en redusert slik evne. Du kan planlegge, men du klarer ikke å piske kroppen til å utføre bare fordi planen er god, fornuftig, forutseende, nyttig, givende, nødvendig eller en rekke andre ting. Du ser det – eller rettere sagt ‘planleggingsdelen’ av hjernen ser det, men det begynner ikke å skje noe. Du venter på tidsfristen skal komme og true med konsekvenser om den blir overtrått. Det er tidsfristens konsekvenser som motiverer.

Det er ikke dermed sagt at du ikke kan fokusere og iverksette og til og med gjennomføre og fullføre. Men da trengs det en motivasjonskilde som som er noe annet enn ‘planleggingsdelen’ av hjernen. Med andre ord: det trengs noe mer enn at du forstår at oppgaven er viktig og nyttig og at du har planlagt den.

Konsekvensen er at i stedet for å gjøre det som hjernen min har bestemt er viktig og nødvendig, iverksetter jeg i beste fall det som motiverer meg. Det likner på prokrastinering, men med prokrastinering tenker jeg mer på at du gjør noe annet legge beslag på tiden som kunne vært brukt til noe som du av en eller annen grunn helst ikke vil å gjøre. For det er ikke egentlig slik at du har noen motvilje mot eller misliker oppgaven. Det er bare det at den ikke er spesielt spennende. Du ser at den trengs å gjøres, du kan planlegge å gjøre den. Men du gjør den ikke. Noen lar nok dette også gå under begrepet prokrastinering, men det er mer en en rekke med unnlatelsessynder enn det er aktiv egen-sabotasje.

Og så kommer de indirekte problemene. Du mister troen på deg selv, fordi du føler at du feiler så mange ganger. Du blir skuffet og lei deg når du ser hvor frustrerte andre blir når du ikke gjør det som du helt klart hadde ambisjoner om og planer for. Du begynner aktivt å unngå å ta på deg ansvar, spesielt for repetitive oppgaver eller ting som strekker seg fremover i tid og trenger planlegging, for du vet at du sannsynligvis ikke klarer å levere. Og så trekker du deg inn i deg selv og inn i din egen sfære, hvor andre ikke kan bedømme – og fordømme – din manglende evne til å gjennomføre. Og dessuten møter du ofte nok virkeligheten, det er regninger som ikke er betalt, vedlikehold som ikke er gjort og som bare blir dyrere, det er tapte muligheter fordi du ikke responderte i tide. Du føler at i økende grad stod du igjen på stasjonen da toget gikk.

Du blir overveldet. Alt det som var detaljer i utgangspunktet krever mer tid når du skal være ‘etter snar’ og må rydde i noe som har fått hangle for lenge. Det er en selvforsterkende runddans med det totale kaos som endestasjon.

Tre typer ADHD

Man regner det som at det finnes tre typer ADHD, eller rettere sagt: ADHD er én av tre typer ADD, eller «Attention Deficit Disorder». På norsk kan vi si konsentrasjonsvansker eller manglende fokuseringsstyring. Men dessverre har man endret klassifisering og navngivning så mange ganger at det hele nesten bare er rot og forvirring.

Det som «alle» kjenner til er ADHD, der H’en står for hyperactivity. Den er mest kjent fordi den også er den mest utagerende og den som skaper mest problemer i en skolesetting. Endel mener at en person med ADHD er en person som kompenserer for manglende fokuseringsevne med å skape «liv og røre» gjennom impulsivitet, fordi det er i sånne stunder man faktisk klarer å fokusere og gå fullt opp i en situasjon. De skaper spenning i hverdagen (dvs noe å fokusere på) ved å hoppe på de spennende og impulsive handlingene som metter sansene og konsentrasjonsevnen deres.

Utfordringen for dem er at samfunnet er lagt opp til at man skal oppføre seg planmessig og fokusert, ikke at man skal være impulsiv. Og dessuten gir all impulsiviteten trøbbel for omgivelsene, og især skolene.

Den andre typen er ADD-I, der i står for inattentive, og av og til skrive ADD-PI for «Primarily inattenive» som indikerer at det er en litt glidende overgang. Der ADHD er utadvendt i sin søken etter impulser som man holde fokus på, der vender ADD-I seg innover. Sett utenfra er man bare litt stille or rolig. Man er «egentlig» flink og pliktoppfyllende, men nokså ukoordinert og drømmende. På innsiden at den litt avmålte innadvendte, fasaden er det imidlertid fullt kaos og null kontroll. Fordi folk med ADD-I sjelden skaper problemer på skolen, blir det heller ikke fokusert så mye på dem. De kan være den stille, såkalte «skoletaperen» som aller helt vil bort fra skolen, eller de kan være den innadvendte supereleven som «tar ting lett» fordi han eller hun kunne det fra før. Og fordi man rangerer folk etter hvordan de gjør det på prøver, ser man ikke dimensjonen som de to har felles.

For å gjøre kaoset verre, er det noen som kaller ADHD for ADD-H eller ADD-PH for fortelle at det er en annen subtype av ADD enn ADD-I/ADD-PI. Og virkelig ille blir det ikke før man introduserer ADD+H og ADD-H som begreper for de to subgruppene. Eller man skiller dem med de motstridende betegnelsen ADHD og ADD. Arrrgh!

I tillegg kommer at den tredje kategorien, som er ADD-C for Combined, dvs vil si at man både hyperaktivieten og inattention. Men vent litt, har ikke alle ADHD med hyperatitet også inattention? Nei, den kommer i to «rene» typer: én med impulsitivitet som ofte gir seg utslag i manglende impulskontroll og konsekvensforståelse, og én med inattention som gir seg utslag i at man glemmer ting og ikke klarer å fokusere «på kommando». Og til slutt en kombinert type som har begge deler – og en kombinert type, som betyr at man har begge enkeltsymptomene.

Ofte er det vi kaller ADHD den kombinerte varianten. Og det blir dobbelt så vanskelig å takle når man har begge problemstillingene. I tillegg synes det som mange med ADHD ofte har ulike andre syndromer som gjør livet ytterligere vanskeligere. Det er dessverre ofte slik at når du har fått noe å stri med, så baller det på seg andre ting i tillegg.

Ibsen-sitat

Gamle Henrik Ibsen har et forbannet godt sitat:

Ja, tenke det; ønske det; ville det med;
– men gjøre det!

Det er fra Peer Gynt, og konteksten er å faktisk gjøre det irreversible og forferdelige som man saktens kan ønske og fable om å gjøre, men som man allikevel avstår fra. Men sitatet kan – lett løsrevet – også kommentere ADD-hjernen min.

Jeg kan forstå at jeg trenger å gjøre oppgave X. Jeg kan ønske å gjøre det, jeg kan se frem til nytteverdien av å ha gjort det. Jeg kan planlegge å gjøre det. …men å gjøre det? Nei. da møter jeg en usynelig glassvegg. Det vil si, lystbetonte ting går av seg selv, sånn helt uten å stresse utover å finne nok tid. Men det som ikke er lystbetont stopper opp – gjerne etter prinsippet «ute av syne, ute av sinn».